Elementært, min kjære Watson!

 

- En artikkel om Sherlock Holmes: A Game of Shadows, av Lars Dahle

 

Den klassiske engelske detektivhelten Sherlock Holmes fortsetter stadig å fascinere nye grupper av lesere og seere. Verdens mest kjente detektiv trenger vel neppe noen lengre introduksjon. Han figurerte opprinnelig i fire romaner og 46 korte historier, skrevet av Sir Arthur Conan Doyle. Disse klassiske fortellingene om Holmes og hans trofaste følgesvenn Dr. Watson har vært utgangspunkt for mer enn 200 filmer, der hele 75 ulike skuespillere har spilt hovedrollen som Mr. Holmes.

Sherlock Holmes er nå igjen aktuell som filmhelt, både i en spenningsfylt kinofilm (Sherlock Holmes: A Game of Shadows) og i en populær fjernsynsserie (Sherlock- Series 1 and 2). I begge versjoner opptrer han i moderne, nåtidig skikkelse. Men som i de første fortellingene, er det kampen mellom orden og kaos som står i fokus. Holmes kjemper fortsatt for å opprettholde samfunnets orden, i møte med trusselen fra anarki og moralsk undergang.


Helt fra Conan Doyles første fortellinger, har vi sett at Sherlock Holmes har en spenningsfylt og fascinerende personlighet. Mest kjent er jo detektiven for sitt knivskarpe intellekt og sine sjeldne logiske evner. Det ofte forekommende utsagnet «Elementært, min kjære Watson» er betegnende for hans overlegne begavelse og hans arrogante holdning. Men sammen med denne selvsikre personligheten møter vi også mørke sider, noe som blant annet viser seg i lange perioder med depressivitet og hyppig stoffbruk. Slik sett er Holmes på mange måter også en antihelt. Denne siden av Sherlock Holmes er også fanget inn i flere nyere gjenfortellinger, der grensen mellom godt og ondt simpelthen går gjennom hans personlighet.

Historiene om Sherlock Holmes, også slik vi møter de i vår tids gjenfortellinger, synliggjør altså kampen mellom det gode og det onde. I kampen mot truende, destruktive krefter, ofte symbolisert gjennom erkefienden Moriarty, mobiliserer Holmes sitt knivskarpe intellekt og nedkjemper de onde maktene. Som lesere og seere føler vi på lettelse; orden er gjenopprettet. Samtidig ligger det kritiske spørsmålet snublende nær: Har virkelig tanken en slik makt? Og kan vi finne det gode liv kun gjennom bruk av intellektet?

Selv møtte jeg Sherlock Holmes for første gang som ung tenåring på besøk hos min bestefar, og ble fascinert fra første stund. For meg åpnet dette døren til det spennende litterære landskap som klassisk engelsk krimlitteratur er. Sammen med Conan Doyle er det her naturlig å nevne udødelige klassikere som G. K. Chesterton, Dorothy Sayers og Agatha Christie. Men hva er det som er særlig fascinerende i denne klassiske engelske krimlitteraturen? La meg her nevne fire vesentlige momenter.

For det første er det selvsagt spenningen og problemløsningen. Som lesere og seere trekkes vi inn i den dramatiske handlingen. Vi prøver å holde tritt med heltens eller heltinnens forsøk på å løse mysteriet, noe som jo ikke minst gjelder våre møter med Sherlock Holmes-historiene. Men det er også naturlig å nevne Agatha Christies populære og spennende fortellinger om Hercule Poirot og Miss Marple, som for øvrig stadig vises på norsk fjernsyn.


















For det andre
er det som regel en tydelig forskjell mellom godt/ondt og rett/galt i klassisk engelsk kriminallitteratur. Dette står i kontrast til mye av samtidslitteraturen, der rett og galt flyter over i hverandre. Når vi tiltrekkes av de dramatiske forskjellene mellom hvitt og svart i disse klassiske fortellingene, synliggjøres menneskets behov for realitetsorientering. Selv om skildringene kan være til dels urealistiske, finner vi her et ekko av at noe faktisk er sant, og noe er galt.

For det tredje er det ofte sjeldne dybder i den litterære utforskingen av heltens/ heltinnens og skurkens personligheter i disse klassiske kriminalfortellingene. Dette ble treffende formulert av den kristne forfatteren G.K. Chesterton som bl.a. har gitt oss den originale kriminalhelten Father Brown: Hvordan er det egentlig mulig for Father Brown å løse kriminalgåtene? Jo, erkjennelsen av å være en synder gir ham mulighet til å kunne leve seg inn i skurkens mulige motiver og tanker.

For det fjerde er miljøskildringen i den klassiske engelske kriminallitteraturen ofte fargerik og mangefasettert. Ikke minst gjelder dette Dororthy Sayers’ bøker om detektiven Lord Peter Wimsey og krimforfatteren Harriet Vane, med tidstypiske bilder av det klassedelte engelske samfunnet i mellomkrigstiden. Sayers’ kristne overbevisning skinner igjennom på en naturlig måte i flere av disse klassiske Wimsey-historiene.

Av Lars Dahle,

rektor Mediehøgskolen og medarbeider Damaris

©Lars Dahle/Damaris Norge

Denne artikkelen har også stått på trykk som Kulturblikket i avisen Dagen 12/01-12.




Relevante tekster



 
Tittel:Sherlock Holmes: A Game of Shadows
Genre: Action / Eventyr
Med: Robert Downey Jr., Jude Law, Stephen Fry, Jared Harris, Rachel McAdams, Noomi Rapace, Kelly Reilly, Geraldine James
Regi: Guy Ritchie
År: 2011
Land: USA
Manus: Michele Mulroney, Kieran Mulroney
Lengde: 2 t, 8 min.
Aldersgrense: 15 år
Distributør: SF Norge A/S
Produsent: Susan Downey, Dan Lin, Joel Silver, Lionel Wigran
Produksjonsselskap: Warner Bros. Pictures
Premieredato Norge: 26/12-11
Musikk: Hans Zimmer
© Damaris Norge AS 

Ansvarlig redaktør: Margunn Serigstad Dahle (margunn s.dahle@damaris.no)


 
 

Nivå