Spionhistorier som fakta og fiksjon

 

Romaner og filmer om spioner og hemmelige etterretningstjenester fanger mange lesere og seere verden over. I en særklasse står de svært populære filmene om den britiske agenten James Bond, en fiktiv skikkelse som ble skapt av forfatteren Ian Fleming. Også mer seriøse agentromaner av anerkjente forfattere som Graham Greene og John le Carré fortsetter å fascinere mange.

Men har disse fantasifulle spenningsfortellingene noen forankring i virkeligheten? Det er interessant å merke seg at alle de tre forfatterne beskriver den britiske etterretningstjenesten; Secret Intelligence Service, bedre kjent som den sagnomsuste MI6 (Military Intelligence avdeling 6). Alle tre har da også arbeidet i MI6, og faktisk er det slik at fakta noen ganger overgår fiksjonen!

Nå foreligger nemlig en rykende fersk bok om den fascinerende historien til MI6, fra den kalde krigens begynnelse helt frem til Irak-krigen. Den er skrevet av BBCs sikkerhetspolitiske korrespondent Gordon Corera og har tittelen The Art of Betrayal. Life and Death in the British Secret Service. Dette er en spennende, velskrevet og veldokumentert historie med mange perspektiver og fasetter. 

Corera begynner sin skildring i Wien like etter at andre verdenskrig var slutt. Byens plassering mellom vest og øst fungerte som en magnet på de ulike etterretningstjenestene. I Coreras dokumentariske fortelling møter vi både Graham Greene, John le Carré og Ian Fleming som britiske etterretningsoffiserer i Wien i denne urolige etterkrigsfasen.

Corera understreker at i spionverden flyter ofte fakta og fiksjon sammen. Et eksempel her er Greenes spenningsroman Den tredje mann, der handlingen var lagt til Wien. Da denne boka ble filmatisert (med Orson Welles i hovedrollen), gikk hele den britiske etterretningstjenestens personale i Wien på kino for å møte sin egen verden på lerretet.

Sammenhengen mellom fakta og fisjon går imidlertid lenger enn dette. De fleste som gjennom historien har begynt å arbeide i den britiske etterretningstjenesten, fikk sitt første møte med spionenes verden gjennom lesing av mer eller mindre realistiske agentromaner. Dette farget selvsagt deres bilde av og forventning til arbeidet i de hemmelige tjenestene. Slik sett har også fantasiens verden bidratt til å forme virkelighetens verden. Da MI6 ble opprettet i 1909, hadde det britiske publikum via spenningsromaner i flere år hatt inntrykk av at en slik tjeneste allerede fantes. 

Gjennom hele MI6 sin historie finner vi ifølge Gordon Corera en spenning mellom to ulike tradisjoner. På den ene siden finner vi de som primært vektlegger innhenting og analyse av informasjon, der poenget er å vite mest mulig om og forstå best mulig av “fienden”. På den andre siden har vi handlingens menn og kvinner som primært vektlegger hemmelige aksjoner overfor “fienden”, der poenget er å forstyrre eller forandre mest mulig. Historien til MI6 pendler mellom disse to alternative strategiene.

MI6 har to ganger nådd bunnen når det gjelder tap av ansikt og tillit. Den første gangen er knyttet til den berømte russiske spionringen fra Cambridge, med muldvarpen Kim Philby i spissen. I denne fasen var MI6 preget av mye godtroenhet, manglende profesjonalitet og ikke minst manglende kvalitetssikring ved rekruttering av nye medarbeidere. Den andre gangen er selvsagt knyttet til Irak-krigen, med en oppsiktsvekkende mangel på sikker etterretning og kvalitetssikret kommunikasjon til politikere og allierte i forhold til eventuelle masseødeleggelsesvåpen i Irak.

Men hvorfor blir mange så fascinert av disse fiktive og faktiske spionfortellingene? Det er flere ulike grunner til dette. 

For det første tiltrekkes vi av spenningen, av selve drivet i fortellingene. I så måte er Bond-filmene typiske, men da med virkelighetsflukt og problematiske etiske idealer som underholdning. Som vi har sett ovenfor, er ikke dette uten videre tilfelle med de mer seriøse spionromanene.

For det andre speiler historien om MI6 viktige politiske faser og veivalg i Storbritannias etterkrigshistorie, ikke minst i forhold til sikkerhetspolitikken. Gjennom Coreras skildring, får vi et innblikk i komplekse og skiftende relasjoner til allierte (særlig USA) og fiender (særlig Sovjet og Al Qaida). Vi skjønner mer av politiske utfordringer og dilemmaer. 

For det tredje møter vi en rekke enkeltmennesker i spenningen mellom integritet og bedrag og mellom lojalitet og forræderi. Slik det fremgår av tittelen, legger Corera stor vekt på utforskingen av “kunsten å bedra” i sin skildring av enkeltpersoner. Han refererer her også til Graham Greenes kjente roman Den menneskelige faktor, som symboliserer Coreras fokus på personlige dilemmaer og verdier. 

The Art of Betrayal er en stor leseopplevelse, på mange nivå. Ikke minst gjelder det de empatiske, innsiktsfulle og kritiske skildringene av det store og fascinerende persongalleriet i MI6. Her skinner da også forfatterens kristne menneskesyn tydelig gjennom. 

Denne artikkelen har også stått på trykk under "Kulturblikket" i Dagen 22/9-11.
Artikkelen er skrevet av Lars Dahle, rektor ved Mediehøgskolen Gimlekollen og styreleder i Damaris Norge
 

Relevante tekster



 
Tittel:Spionhistorier som fakta og fiksjon
© Damaris Norge AS 

Ansvarlig redaktør: Margunn Serigstad Dahle (margunn s.dahle@damaris.no)


 
 

Nivå