Skal vi likevel bevise Gud?

 


Fordi vi lever i en relativistisk kultur, nytter det ikke med rasjonelle argumenter for Guds eksistens. Eller?

Unge mennesker i Vesten i dag tror ikke lenger på "den store fortellingen" eller objektive sannheter. Derfor fungerer ikke rasjonelle argumenter for Guds eksistens. Relativismen har overtatt for sannheten, og dermed er det som er sant for deg ikke nødvendigvis sant for meg.

I møte med slike tankebygninger, bør kristne gi opp sin jakt på gudsbevis og heller bare fortelle om sin personlige tro - og invitere mennesker til å ta del i den.

Slik portretterer William Lane Craig, professor i filosofi ved Talbot School of Theology i Los Angeles, USA, den gjengse oppfatning av tro i møte med postmodernitet, i en artikkel i magasinet Christianity Today (8. juli).

Craig er imidlertid langt ifra begeistret for det han anser som mange kristnes passive holdning i møte med postmodernismen. Han mener en strategi hvor trosforsvar reduseres til enkle personlige vitnesbyrd vil redusere kristen tro til kun én stemme i en kakofoni av konkurrerende stemmer, som alle forteller sin beretning uten å hevde og være Sannheten - med stor s.

Postmoderne myte.
Grunnleggende mener Craig det er en myte at postmodernismen står sterkt i Vesten.

- Å gi nåtidskulturen diagnosen "postmoderne" er en ødeleggende misforståelse. Mennesker er ikke relativistiske når det kommer til vitenskap, ingeniørkunst og teknologi. Relativismen slår bare inn i møte med religion og etikk. Men da snakker vi jo ikke om postmodernisme, men klassisk modernisme, hevder han.

Craigs utspill kommer på bakgrunn av den såkalte "nye ateismen". Uttrykket brukes som fellesbetegnelse på de siste års bølge av bøker fra forfattere (hovedsakelig evolusjonister og filosofer) med en skarpere brodd mot religion enn ateister tidligere. De mest kjente er trolig: Sam Harris: The End of Faith og Letter to a Christian Nation, Daniel Dennetts: Breaking the Spell, Richard Dawkins: The God Delusion og Christopher Hitchens: God Is Not Great.

- Disse bøkene ville aldri solgt godt, dersom mennesker i dag virkelig er postmoderne. Og debattene de har utløst, er en indikasjon på hvor sterkt et teistisk verdensbilde faktisk står i akademia, hevder Craig.

Journalist på jakt etter Jesus.
Han får støtte fra apologeter som Darell Bock, J.P. Moreland og Lee Strobel. Sistnevnte var ateist og en prisbelønt journalist i avisen Chicago Tribune. I bestselgeren: The Case for Christ: A Journalist''s Personal Investigation of the Evidence for Jesus, bruker han journalistisk arbeidsmetode for å etterprøve sannhetsgehalten i historien om Jesus. Strobel ble overbevist om at mannen fra Nasaret lever i dag, og har senere gitt ut en rekke apologetiske bøker.

- Det er ikke altfor mange år siden akademikere anså apologetenes tid som forbi, fordi vi lever i en postmoderne verden hvor unge mennesker ikke vil være interessert i ting som hvem den historiske Jesus var. Det store sjokket er at flertallet av de som kontakter meg og forteller at de har blitt troende gjennom mine apologetiske bøker, er mellom 16 og 24 år, sier Strobel til Christianity Today.

Under forfatterens siste turné i USA, uttrykte 700 mennesker at de hadde begynt å komme til tro etter å ha hørt Strobel fortelle.

Forfatteren mener imidlertid at relevant apologetikk anno 2008 er vesensforskjellige fra argumentasjonen til C.S. Lewis og apologeter på 1970- og 80-tallet.

- Ny-ateistene surfer på bølgen fra 11. september og sidestiller islamsk radikalisme med radikal kristen tro. Argumenter mot dette finner du ikke i den klassiske apologetikken, sier han.

Ateistene oversett
Forfatteren Susan Jacoby er enig i at 11. september 2001 markerte noe nytt i debatten om Gud finnes eller ikke. Men ikke i form av nye kristne argumenter. Ateisten Jacoby mener Bush-regjeringens håndtering av terrorangrepene oste av religiøst språk i så stor grad at det ble en vekker for millioner av ikke-troende i Amerika. At den mest dramatiske presidenttale på flere generasjoner (ble holdt tre dager etter angrepene), fant sted i den nasjonale katedralen i Washington med president Bush flankert av jødiske, muslimske og kristne representanter, men ingen ateistisk representant, mener Jacoby var et hån mot Amerikas ikke-religiøse.

- Ved dette viktigste samlende øyeblikk i nyere historie var det som om de ikke-religiøse ikke fantes, hevder hun, og tolker de mange ateistiske kampskriftene siden 2001 som en reaksjon på å føle seg oversett.

Ny nysgjerrighet
Oversett eller ikke - Troy Anderson, reporter i Los Angeles Daily News, mener debattene mellom den ateistiske og apologetiske leiren har ført til en ny bølge av nysgjerrighet på Gud og gudsbevis blant unge.
Han rapporterer at konservative kristne universiteter i USA som Biola, Liberty og Southern Evangelical Seminary er fullpakket med studenter som vil ha grader i filosofi og apologetikk. Også ved andre universiteter i både USA, Canada og Europa har oppmøtet på debatter om Guds eksistens vært overraskende stort.

Da William Lane Craig i fjor møtte biologen Louis Wolpet for å debattere om Gud er en vrangforestilling, kom over to tusen studenter til i Central Park i London for å lytte.

- Jeg har aldri sett en så stor religiøs interesse i Storbritannia tidligere, uttale Craig etter debatten.

Utvelgende postmoderne
Lars Dahle, rektor ved Mediehøgskolen Gimlekollen, er enig i Craigs karakterisering av vestlige samfunn som langt fra postmoderne.

- Ingen er postmoderne i en rettssal, på apoteket eller når man leser en bruksanvisning. Vi er utvelgende postmoderne, og relativismen synes tydeligst i spørsmål som har å gjøre med livssyn, religion og etikk å gjøre. Der tenker man at fornuften ikke kan gi oss svar, men kun personlig erfaring, sier Dahle.

Han er imidlertid kritisk til bruken av ordet apologetikk i betydningen gudsbevis og trosforsvar.

- Ordet bevis vekker gjerne forventninger om matematiske bevis. Det er mer presist å si at apologetikk handler om å begrunne sin tro. Og ettersom alle mennesker har et livssyn, er ikke apologetikk reservert for kristne. For eksempel er Dawkins en apologet for et ateistisk livssyn, sier Dahle, som for øvrig har stor sans for teologen og filosofen Francis Schaeffer (1912-1984).

Schaeffer grunnla det kristne filosofiske fellesskapet L'Abri i Sveits, og skrev en rekke bøker hvor han blant annet analyserte hvilke forutsetninger som ligger bak ethvert livssyn.

Samtale
Dahle mener en snever forståelse av apologetikk kan begrense den gode personlige samtalen - et av Schaeffers varemerker.

- Apologetikken handler om både å begrunne troens sannhet og relevans, og å besvare spørsmål og innvendinger. Hvis man bare forsvarer seg mot anklager, blir det ingen dialog. I en dialog stiller man spørsmål begge veier. Nettopp i en dialogkontekst framstår Francis Schaeffer for meg som en ypperlig apologet. Han gav ærlige svar på ærlige spørsmål og hadde en helt spesiell gave til å lytte seg inn på hvor mennesker var. Ved å være empatisk levde han seg inn i personen som satt ovenfor ham sin livssituasjon, og klarte derfor å treffe svært godt med sine svar og innspill. Mens andre (for eksempel Craig) har gaver til argumentere for kristen tro i offentlige debatter, var Schaeffer et apologetisk eksempel til etterfølgelse gjennom sine ærlige personlige samtaler, sier Dahle.

Guds-argumenter
Medierektoren er heller ikke enig i Strobels avskrivning av den britiske forfatteren C. S. Lewis (forfatter av Narnia-serien og en rekke apologetiske bøker) som aktuell apologet i dag.

- Særlig to Guds-argumenter fra Lewis er fortsatt meget aktuelle. Det første er det moralske. Det faktum at folk flest mener det er forskjell på rett og galt, og at det finnes absolutte verdier og plikter, forutsetter en absolutt lovgiver. Noen må ha gitt oss verdiene og pliktene.

Det andre handler om fornuft. Skal menneskets tenkning gi mening, også en ikke-kristens tenkning, må man forutsette et personlig jeg og en fornuftig tanke. Dét forutsetter dypest sett en personlig Gud, og som skapt i Guds bilde gjenspeiler mennesket dette personlige Jeg. Dersom alt reduseres til materie og natur, kan vi ikke stole på det vi tenker, fordi det kun er kjemi og biologi i aksjon, men ingen person, sier Dahle.

Fundamentalistisk.
Dahle synes 11. september 2001 for mange markerte en ny begynnelse i å koble vold og religion. Mens ateister tidligere anså religion som negativt fordi det var et personlig bedrag, anses religion nå som noe som skaper destruktive holdninger og et samfunn preget av vold.

- De nye ateistenes mål blir derfor å kvitte seg med all religion, som et middel for å beskytte og bevare samfunnet og dets innbyggere, sier han.

- Men begrepet «fundamentalisme» brukes uten å kjenne til dets historiske opphav, som et slagord om det en opplever ligger «til høyre» for seg selv. Langt mer interessant enn å plassere noen i en fundamentalistisk bås, er det å stille spørsmålet: Har vold med et spesielt livssyn å gjøre eller med menneskets natur? Og hvis det siste: Hvilket livssyn forklarer menneskets natur best? Jeg mener man finner eksempler på vold utført på vegne av alle livssyn, og at den kristne tro forklarer menneskets ondskap på en måte som er både unik, troverdig og relevant.

Av Øyvind Gustavsen


Denne artikkelen er skrevet av journalist Øyvind Gustavsen for avisen Vårt Land.
Den ble først publisert 15.12.2008.

Kilder:
Christianity Today, juli 2008: “A new day for apologetics" og “God is not dead yet"
Richard Dawkins: The God delusion 
Lee Strobel: Case for Christ
leestrobel.com
Wikipedia.org
reasonablefaith.org
bethinking.org
http://www.thenation.com/doc/20070625/aronson
http://justwilliams.com/modules/news/article.php?storyid=4

Loft:

Lars Dahle er førsteamanuensis i systematisk teologi og apologetikk og jobber som rektor ved Mediehøgskolen Gimlekollen. Han er også initiativtaker til etableringen av den norske grenen av organisasjonen Damaris, som ser nærmere på populærkultur i et apologetisk lys.

William Lane Craig er en av de tydeligste apologetiske røstene i det offentlige debatten i USA i dag. Han jobber som professor i filosofi ved "Talbot School of Theology", og svarer ukentlig på spørsmål fra troende og tvilende på sin nettside: reasonablefaith.org

Lee Strobel er en prisbelønt journalist, med bakgrunn fra blant annet avisen Chicago Tribune. Strobel var opprinnelig ateist, men ble kristen etter påvirkning fra sin kone og et selvstudium om Jesu troverdighet. Han har jobbet som pastor i menighetene Willow Creek og Saddleback Church, samt skrevet et tyvetalls bøker, hvorav "The case for Christ" er den mest kjente.

Relevante tekster




© Damaris Norge AS 

Ansvarlig redaktør: Margunn Serigstad Dahle (margunn s.dahle@damaris.no)


 
 

Nivå