Gudsbevis - er det så nøye da?

 

 

Hva skal til for å tro på en Gud?


For noen kommer gudstro nesten automatisk. Det er så intuitivt, selvinnlysende og naturlig at det har fått flere biologer til å se etter evolusjonære forklaringer. Noen synes det er nesten flaut hvor lett det er å tenke at det må stå noe bak alt vi ser. Biologien er for kompleks og vakker til å ha blitt til av seg selv. For folk flest har naturen alle kjennetegn på å være skapt1 . Man trenger ikke å gå på bedehuset hver uke for å tro at det finnes en himmel over oss eller noe guddommelig i oss.

Hjulpet av engasjerende forkynnelse og rike opplevelser av Guds nærvær har mangfoldige millioner takket ja til Jesus. Det er sikkert også mange som har opplevd press fra miljø, myndigheter og misjonærer. For atskillige handler det nok vel så mye om tradisjon. Har jeg vokst opp i en kultur jeg har lært å sette pris på, er det liten grunn til å forkaste noe som har vært viktig for familien i generasjoner. Det er blitt en del av min identitet og tilhørighet.

For andre kreves mye før man kan tro at det finnes en Gud. Det skal ikke bare gode argumenter til, de skal nærmest være bevis. Det gjør ikke saken bedre at man opplever at Bibelen og gudstroende har vært mest til skade. Gudstro kjennetegnes i det hele tatt mest på motstand mot alt som er rasjonelt og ekte moralsk. Som lærer og SV-politiker Hallgeir Langeland en gang sa det på NRKs Først og Sist, ønsket han seg ikke til himmelen, for der ville han møte både Bush og Høybråten.

Kulturell og psykologisk motvilje bidrar sjelden til godvilje for argumentasjon. Ikke alle synes det et like strålende med tanken på en personlig Gud som til enhver tid kikker meg over skulderen. Jeg har ofte en ballast som påvirker hvilke typer konklusjoner jeg har sympati for. Er jeg opptatt av å finne feil i argumentasjon, er det ikke lett å finne noe rett. Det er i det hele tatt imponerende hver gang noen forsøker å forbedre haltende argumentasjon hos noen de er uenige med. 

Opplevelser og offentlige samtaler

Dermed kan man tenke seg enklere oppgaver enn å føre en offentlig samtale om Gud. Saken blir ikke bedre av at det ofte er ganske folkelige representanter for gudstro som blir invitert til debatt, eller som frivillig stikker hodet fram. Møter man reflekterte kritikere, er fort løsningen å henvise til personlige opplevelser. Ofte går det enda fortere å vise sviktende logikk og uvitenhet om alternative syn. Uten at man ser at det samme kan gjelde motparten.

I en offentlig samtale er det vanskelig, selv i det som ofte kalles for det senmoderne samfunn, å henvise kun til opplevelser og Bibelen. Det samme gjelder i private samtaler, selv om man ikke skulle møte kronikkforfattere og leserbrevskribenter.

Uten dermed å kaste opplevelser eller Bibelen på båten, kort sagt det som kristne ofte bærer med seg i hjertet, er det mange grunner til å se på spørsmålet om Gud også med hodet. Finnes det gode og rasjonelle grunner til å tro på Gud? Ble ikke gudsbevisene forkastet for flere hundre år siden? Kan man argumentere for Gud i en tid formet av vitenskap og oppgjør med autoriteter, for ikke å si av jakten på det mange opplever som nyreligiøsitetens mer autentiske spiritualitet?

Det er liten tvil om at dette er et område med minefelt. Som jeg tar opp i Svar skyldig - om nye ateister og New Age, skyldes dette ikke bare at spørsmålet i så stor grad berører følelser, men at det kan kreve ganske subtile resonnementer. Det pågår til og med en levende debatt i filosofimiljøer i dag2 . For virkelig å forstå tenkningen bak, gjelder det å holde tunga rett i munnen. Og det kan kreve mye plass og mange oppklaringsrunder. For ikke å si fremmedord.

Selv om spørsmålet er belyst fra ulike vinkler i Svar skyldig, ikke minst ved kritikk av innvendinger mot gudstro, var det ikke plass til noen bred gjennomgang av spesifikke gudsbevis. I stedet var (og er) håpet at boka kan inspirere til å arbeide bedre med spørsmålet enn hva en bestselgerateist som Richard Dawkins gjør i Gud. En vrangforestilling. Det bør også kunne bidra at den peker til kilder for seriøse debatter og litteratur om dette.

En fyllestgjørende fremstilling av de viktigste argumentene vil ta ganske mye plass. Vi rekker likevel å se på noen av temaene som en samtale om disse spørsmålene bør berøre3 . For ordens skyld bør det understrekes at denne artikkelen på ingen måte er ment som siste ord. Men kanskje kan den fungere som en oppvarmingsøvelse og kort treningstur.

La oss innrømme med en gang at ikke alt blir like folkelig eller lettlest. Selv om det er innført noen restriksjoner på fremmedord, er de noen ganger ikke til å unngå. Hjertet har fortsatt sine grunner som forstanden ikke kan forstå, men hjernen bør nok også ha noen grunner. Om ikke annet kan det kanskje gi litt motvekt mot enkelte former for lettvint (for ikke å si misforstått) folkelighet, som kan slå inn i forsøk på å overbevise andre.

Nå er det ikke bare kristne som kan fremstå slik. Noe av det mest slående med en bestselgerateist som Richard Dawkins, er hvor useriøst han behandler spørsmålet. Når han i så liten grad lykkes i å vise at Gud er en "vrangforestilling", er en av grunnene at han selv lider av vrangforestillinger om gudsbevis.

Samtidig er det ingen grunn til å overdrive betydningen av disse. Jeg vil ut fra personlige observasjoner anslå at over 99 % av gudstroende ikke har bedrevet rigorøse studier av gudsbevis. I likhet med de fleste agnostikere og ateister jeg har snakket med. For svært mange betyr ting som intuisjon og oppfatninger av hva som er mest opplagt, langt mer. Det har gått opp noen lys om hvordan ting henger sammen. Man har reagert på noe eller alt i spekteret fra opplevelser av en stiv embetskirke, via litt vel folkelige eller fordømmende trosformer, til det man ser som det ondes problem, bisarre bibelfortellinger og motsetninger mellom tro og vitenskap4 . For ikke å si islamske terrorister. Oppegående, moderne mennesker bare må finne helt andre livssyn.

Selv om det er store forskjeller på hvor mye man har brukt hodet på slike spørsmål, er det ikke lett å finne noen som på strak arm kan gjengi så mange gudsbevis.

Når det er sagt, er det også viktig ikke å undervurdere behovet for gudsbevis. I hvert fall så lenge vi er klar over hva de er. For dessverre er det ikke vanskelig å finne misforståelser om dem.

1: Gudsbevis er ikke bevis
For det første er det lett å tro - ikke minst ut fra navnet - at dette må handle om formelle bevis for Guds eksistens. I realiteten snakker vi i stedet om argumentasjon eller innfallsvinkler til spørsmålet om det er rasjonelt, mulig, sannsynlig eller nødvendig at Gud finnes. Selv om enkelte filosofer og teologer kan ha forsøkt å bevise Gud formelt, visste svært mange toneangivende tenkerne at dette ikke er bevis i streng forstand. Thomas Aquinas kalte dem da også for "veier til Gud". Når han snakker om å "demonstrere" Guds eksistens, tenkte han ikke at dette var som å demonstrere at vann normalt koker ved 100 grader. Det er litt uklart hvor mye Thomas selv så på sine gudsbevis som bevis. Selv om han nå skulle ha gjort det, trenger ikke vi å gjøre det.

Nå er det mer enn gudsbevis som ikke er bevis. I realiteten er det slik at vi strengt tatt ikke kan bevise så mye i det hele tatt. Moderne vitenskapsfilosofi handler dermed mer om hvorvidt teorier kan falsifiseres (avkreftes), enn om de kan verifiseres (bekreftes). Vi kan gi formelt gyldige bevis i matematikkens verden, men ikke når det gjelder spørsmålet om hva som faktisk eksisterer. Vi kan ikke bevise at det finnes en ytre verden. Alt kan, i teorien, være en drøm, selv om man skal lete lenge i vår kultur for å finne noen som faktisk tror akkurat det.

Dermed handler slike spørsmål om å sannsynliggjøre på ulike måter, enten vi nå snakker om Guds eksistens eller om andre mennesker har bevissthet.

2: Gudsbevis er ikke verdiløse
For det andre er det tilsvarende lett å tenke at tankerekker er mislykket hvis de strengt tatt ikke beviser at det må eksistere en Gud. Men det er ikke logisk gitt at argumenter som ikke er egnet som formelle bevis, ikke er egnet til noe som helst. Selv om det skulle være svakheter ved alle "gudsbevis" (og det er det nok), betyr ikke det at de nødvendigvis er verdiløse.

Det er til og med mulig å argumentere teologisk for at Gud ikke har noe ønske om å bli bevist. Hvis tvang til tro er dårers tale, er det ikke sikkert det er bare bra med tvingende gudsbevis. Mange sier de bare kan tro hvis Gud viser seg direkte for dem personlig. Andre vil nok oppleve det som noe i nærheten av et overgrep.

Uansett vil atskillige også stille spørsmål ved realiteten av slike personlige opplevelser, slik for eksempel Richard Dawkins påpeker. Hvis Gud har som mål å etablere et hjerteforhold med meg, en relasjon formet av tillit og kjærlighet, er det ikke gitt at den beste måten er å overvelde meg inn i dette. Realiteten kan da fort nærme seg en fryktbasert tro. Det er kanskje derfor vi har fortellinger som denne, der Gud heller viste seg i et "svakt sus":

"Og se, Herren gikk forbi. Foran ham fór en stor og sterk storm, som kløvde fjell og knuste knauser; men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom det et jordskjelv; men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet kom det en ild; men Herren var ikke i ilden. Etter ilden kom lyden av en svak susing. Da Elia hørte den, drog han kappen for ansiktet, gikk ut og stilte seg ved inngangen til hulen" (1. Kongebok 19, 9-13)

Selv om vi ikke kan påvise hundre prosent sikkert at Gud finnes, kan det likevel være gode og rasjonelle grunner til å regne det som sannsynlig. Ofte synes imidlertid kritikernes ambisjoner å være mer å bevise at gudsbevis ikke er bevis, enn å se hvor langt argumentene egentlig kan føre. Og om det kan finnes andre argumenter eller innfallsvinkler.

At jeg selv har endt med å oppfatte gudstro som det mest rasjonelle, er ikke det samme som å si andre livssyn er komplett irrasjonelle. Det er heller ikke basert på noe ønske om å fremstå som arrogant. I stedet handler det om at den eneste grunnen til å tro på noe, er hvis jeg ser det som mer rasjonelt enn alternativene. Det er misforstått ydmykhet å si at andre livssyn egentlig kan være minst like gode som mitt eget, eller bedre5 . Mener jeg det, bør jeg i ærlighetens navn bytte livssyn.

3: Gudsbevis kan ikke stå alene
For det tredje er det fristende å søke Det Ene, Store Beviset. Noen er nok på jakt etter en slags gudsbevisenes Hellige gral. Som på de fleste av livets områder er imidlertid også dette området mangfoldig og mangetydig. I stedet for ett endelig og avgjørende bevis, handler det som så ofte ellers om flere forskjellige typer argumentasjoner som på ulike måter, samlet og hver for seg, kan bidra til å styrke troen på at det eksisterer en Gud.

4: Argumenter oppfattes av levende personer
For det fjerde handler dette ofte mer om personlig overbevisning enn offentlige sannheter. Det er nå engang slik at livet ikke er enkelt å finne ut av for noen av oss. Vi er begrensede vesener født til ulike tider og steder, for ikke å si kulturer. Aztekere på 1400-tallet opplevde sitt verdensbilde like opplagt som agnostikere på 2000-tallet. Vi trenger ikke å ha et hektisk liv for å bli fartsblinde for kulturelle baktepper.

Vi har ulike briller og begrunnelser, og det er ikke alltid enkelt å se hva som handler mest om følelser eller mest om filosofi. Vi stoler på personer vi har sympati for, enten de er politikere eller forskere. Møter jeg en som vanker mye på Alternativmessen, bør jeg nok velge andre argumenter og innfallsvinkler, enn om jeg traff en med lang fartstid som ateist. En mer allmenn folkereligiøsitet er nok mer åpen for gudstro enn en buddhistisk filosof. Vi har også mye empiri på at hjertet har sine grunner som forstanden ikke kan forstå, enten det handler om å støtte eller avvise argumenter. Uansett livssyn er det ikke vanskelig å finne eksempler på etterrasjonalisering. Vi er oftere flinkere til å forsvare det synes vi har, enn til å se positivt på andre.

5: Samtaler kan føres på mange nivåer
For det femte kan argumentasjon føres på ulike nivåer. En av grunnene til at jeg ikke skrev så mye om positive gudsbevis i Svar skyldig, var rett og slett respekt for oppgaven og for leserne. I tillegg var prosjektet mer å svare på krasse angrep og angivelige feil ved gudsbevis, enn selv å levere utførlige grunner for å tro. Uansett er det nok vanskelig å bruke de samme grunnene, eller i hvertfall ikke de samme formuleringene og forbeholdene, overfor noen på 6-7 år som overfor en 67-årig professor ved Oxford.

Møter jeg en 7-åring kan jeg få gjennomslag for at verden må være skapt av noe annet enn seg selv, siden alt vi kjenner ellers er blitt til av noe annet enn seg selv. En 14-åring har imidlertid for lengst lært å spørre om hvem som skapte Gud. Men man trenger ikke å være 28 år med doktorgrad i filosofi for å forstå at det er sannsynlig at det må ha eksistert noe evig og uskapt (enten dette nå er Gud eller noe annet), siden det ikke er spesielt rasjonelt å hevde at noe kan oppstå uten grunn av absolutt ingenting. Dermed blir spørsmålet om hvem som skapte det evige og uskapte meningsløst. Men som vi skal se, er det mange som fortsetter å spørre om dette, selv om de som Bertrand Russell burde visst bedre..

Argumentasjon som kan rekke et godt stykke på vei i en samtale med folk flest, kan uansett fort rives i filler av en fagfilosof uten at hun trenger å ha stått opp med det gale benet først. Det er da også lettere å finne feil ved andres argumentasjon, enn selv å levere en uangripelig. Og presenterer man dette i filosofiske tidsskrifter, er det ikke alltid forståelig for andre enn filosofer. Som ikke-filosof kan jeg bevitne det.

For det sjette lar det seg sikkert gjøre å finne flere forbehold. 


Tro og troverdighet

Som nevnt er det ingenting i dette universet som egentlig kan bevises. Selv matematikk bygger på strengt tatt ubevisbare grunnsetninger (aksiomer). Vi er dermed nødt til å snakke om gode grunner for de ståsteder, utgangspunkter og konklusjoner vi trekker om ulike sider ved det vi oppfatter som virkeligheten.

Men selv om alle bygger på en eller annen form for ubevisbar tro, betyr det langt fra at alle former for trosstandpunkter er likeverdige. Det at noe ikke er bevist, betyr ikke nødvendigvis at det er riktig eller like greit som hva som helst annet som heller ikke er formelt bevist. Skal vi vurdere livssyn, som virkelighetsforståelser, må vi bruke ulike typer kriterier. Grunnleggende sett handler det om å vurdere om det er rasjonelt, om det er sannsynlig og i hvilken grad det er mulig å leve etter i praksis.

Langt på vei kan dette oppsummeres i spørsmålet om noe er troverdig. Og selv om heller ikke dette er et begrep som er enkelt å definere, berører det områder som personlige preferanser, kulturelle holdninger, tilhørighet, tradisjoner, sosiologiske trender, psykologi og mer formelle oppfatninger av sannhetskriterier knyttet til filosofi og vitenskap.

Selv om det ofte er det sistnevnte vi tenker på i en debatt om slike spørsmål, er det vanligvis andre forhold som gjør at noen opplever at det er gode nok grunner til å tro at Gud finnes, eller ikke gjør det. Selv om vi ikke avkreves doktorgrad i filosofi eller astronomi for å bli gudstroende (eller for å forstå argumenter godt nok til å avvise dem), kan rasjonelle argumenter føres på alle typer utdannelses- og kunnskapsnivåer. Og selv om vi er nødt til å forholde oss til mottakerens evne til å forstå hva vi snakker om, kan det være en etisk utfordring å levere et argument som fungerer godt i barneskolen, hvis man selv vet at det har fått skarp kritikk i doktorgradsavhandlinger.

Saken er ikke enklere om jeg skriver en bok eller artikkel med argumenter for gudstro. Legger jeg meg for lavt med svært enkle resonnementer, vil noen bare få bekreftet at gudstro er juks. Legger jeg meg for høyt, vil noen av de samme få bekreftet at hele prosjektet er absurd, siden det krever doktorgrad bare å forstå argumentene.

Dette betyr ikke at slike artikler og bøker aldri bør skrives. I stedet betyr det at vi rett og slett må arbeide bedre med stoffet. Og ikke tro at siste ordet er sagt. Det bør rett og slett tilskynde oss til å være ærlige og oppmerksomme på målgruppen, og målet. Som Stefan Gustavsen sier i Kristen med god grunn6 , er målet med å gi grunner for gudstro ikke å forskanse seg "bak skråsikre argumenter, men for å vokse både i overbevisning og åpenhet for dialog med andre mennesker".
Dermed handler dette mer om livsperspektiv, om grunnleggende forståelser av virkeligheten, og hvor vi kan finne de beste ressursene for å skape gode samfunn, liv og livslykke. Ikke minst handler det om hvordan jeg kan møte de utfordringene jeg står overfor som individ, som familiemedlem, som nabo, som kollega og som verdensborger.

Argumenter og ansvar

Selv om det nok sjelden er formelle argumenter som er avgjørende for valg av livssyn, har vi alle et ansvar for å se på slike. Selv om årsaken til at jeg er blitt kristen kan ha mye å gjøre med familie og oppvekst, er det ikke gitt at det dermed ikke finnes noen gode begrunnelser for å være kristen. Og om de kan være bedre enn begrunnelsene for noe annet.

Det er mange grunner til å involvere seg i samtaler om livssyn og virkelighet, selv om de færreste har anledning til å bruke timer på dette hver dag. Om det kanskje ikke hver gang overbeviser alle, kan det i det minste bidra til å fremme rasjonalitet, åpenhet og toleranse. Som altså er positive verdier i opptil flere livssyn.

Nå er ikke alle argumenter like gode eller forståelige. Argumenter kommer i det hele tatt i mange farger og fasonger. De kan være defensive og offensive. De kan gå langt inn i detaljer eller fokusere på hovedpoenger og helhet. De kan være svar på innvendinger, eller direkte argumenter for eget ståsted.

Sammenheng og sannhet

Et av de viktigste kriteriene når vi skal vurdere virkelighetsoppfatninger er det som på lettere filosofisk kalles for koherens. Henger livssynet sammen med seg selv og med det vi kjenner av virkeligheten? Kort sagt, henger det på greip? Og gjør det dette mer enn andre?

Nicolas Rescher argumenterer godt for verdien av sammenhengskritieriet som den beste måten å vurdere konkurrerende teorier7 . Dette er beslektet med det som Peter Lipton kaller for inference to the best explanation8 , å finne den beste helhetsforklaringen.

Sammenhengskriteriet berører mange områder. Litt enkelt sagt kan vi styrke troverdigheten til en virkelighetsforståelse på tre hovedmåter. Vi kan vise

1. Feil og utfordringer i fornufts- og følelsesmessige innvendinger (forsvar)
2. Feil og utfordringer ved andre livssyn (motangrep)
3. Positive argumenter for eget livssyn (sannsynliggjøring)

I den store sammenhengen er det liten tvil om at den tredje av disse er den viktigste. Men i møte med ganske så skråsikre, for ikke å si krasse, angrep, er nok de to første viktige. Ikke minst når de oppgis som grunnen til at man er motstander av gudstro.

Erfaringen viser samtidig at argumenter sjelden er tilstrekkelig. Det er nå engang slik at livssyn ikke er nøytral grunn. Det hjelper ikke at virkeligheten er ganske så tvetydig. I et vitenskapelig språk kan vi si at tolkninger av den ofte er underbestemt av dataene9 . De fleste av oss kommer ikke unna at vi er skjevsynte og har mye som bruser i bakhodet. Det vil alltid være mulig å finne motargumenter, selv om de ikke alltid er like gode. Det hjelper ikke at dette så ofte styrkes av ulike typer emosjoner og opplevelser.

Selv om jeg personlig skulle mene at argumentene er gode, trenger ikke det å bety at de oppleves like gode for andre. Noen vil synes de er for lettvinte, andre for omstendelige eller omtrentlige. De fleste vil nok uansett ønske langt enklere og mer direkte grunner. Vi faller fortere for stemninger enn syllogismer. Troen kommer oftere av forkynnelse enn av fornuftsresonnementer. Mitt inntrykk, ikke minst etter å ha lest Dawkins, er at det samme langt på vei er tilfelle for vantroen.

Men selv om argumenter alene nok ikke holder for de fleste, betyr ikke det at vi skal la være å gi noen. La oss ta noen eksempler på hvordan disse tre områdene er belyst i Svar skyldig. Selv om boken ikke hadde til hensikt å gi utfyllende positive argumenter for kristen tro, brukte den atskillig plass på de to første områdene.

I følge koherenskriteriet bidrar det å svare på innvendinger mot et syn, til å argumentere for et syn. Troverdigheten til kristen tro øker hver gang vi finner feil og mangler i den type logikk og påstander som f.eks. de såkalt nye ateister bruker mot gudstro i sin alminnelighet og kristen tro i særdeleshet. Samtidig betyr ikke det at jeg kan påvise et problem hos noen, at min teori automatisk må være bedre. Vi må selvsagt se om den sett under ett henger mer eller mindre på greip.

Dermed er det berettiget når man leverer en kritikk av kritikere som Dawkins, ikke selv å hoppe rett på utførlige argumenter for eget ståsted. Det vil fort oppleves som unnasluntring om jeg lar være å svare på kritikken. Noen vil sikkert spørre om grunnen er at jeg ikke kan svare. Klarer jeg så å vise at kritikernes grunner til ikke å tro i stor grad er basert på myter og misforståelser, kan det et stykke på vei gi grunn til å tro. Motargumenter som svikter, fungerer i praksis noen ganger som argumenter. Leverer man en serie dårlige grunner til ikke å tro på noe, risikerer man motsatt effekt av hva man ønsker.

Når det er sagt, må vi legge til at det selvsagt er viktig å se om det finnes gode grunner til å tro på Gud. Men i et svar på utspillene til nye ateister, er det legitimt å fokusere på hva de faktisk har av konkrete ankepunkter. Samtidig som man ikke nøler med å henvise til litteratur og typer argumenter som formidler slike gode grunner.

Hvis positive argumenter for Guds eksistens hadde vært det sentrale poenget for Dawkins, burde han for øvrig tatt dem opp langt mer grundig. Når han selv i en bok på 400 sider behandler spørsmålet så overfladisk og kunnskapsløst, kan man ikke vente at kortere bøker både skal besvare hans mange påstander, og gå i dybden på egne argumenter.

Synes noen mest interessert i kritikk og karikaturer, er det ikke engang sikkert man bør levere seriøse argumenter for Guds eksistens i et konkret tilsvar. Min erfaring er at det er langt mer avgjørende først å rydde opp i feil og fordommer. 

Eksempler på empiriske argumenter

Uansett hva man skal argumentere for, er det viktig å forstå hva som er spørsmålet. Oppfatter jeg at det handler om å finne ugjendrivelige formelle argumenter for eksistensen av en Gud, vil jeg tenke annerledes enn om det handler om å vurdere hva slags univers det er mest sannsynlig at vi lever i.

Og skal jeg først sammenligne alternativer, må det handle om helhetssyn. Hvis mitt helhetssyn er knyttet til at Gud finnes, er spørsmålet om det er egnet til å forklare virkeligheten. Og er det knyttet til at jeg av ulike grunner ikke mener at Gud eksisterer, gir det da grunnlag for noe som kan forklare verden - og da som nevnt over, på en koherent måte?

Dette handler ikke bare om det som man (med eller uten fordommer) kan kalle for filosofi. Vi snakker ikke om skrivebordsøvelser og tankelek. En rekke av det som ofte betegnes som gudsbevis, starter med empiriske størrelser. La oss ta et eksempel ved å skissere et superenkelt "kosmologisk argument" i seks korte setninger

Ut fra normal vitenskap vet vi at universet hadde en begynnelse i Big Bang (der ikke bare materie, men også tid og rom ble skapt). Hvis alt som begynner å eksistere må ha en årsak (som det finnes mye empiri for, og enda mer intuisjon), må også universet ha en årsak. Denne årsaken må i så fall være utenfor materien, tiden og rommet som er hva som ble til med Big Bang. Og den må være stor nok til å forklare universet (eller en serie av universer, som det finnes lite empiri for), bevegelse og eksistensen av ting som det ikke er nødvendig at eksisterer, uten selv å trenge en forklaring10 . Og siden den ikke er beveget av noe annet, må den ha en vilje til å skape. Dess mer vi tenker rasjonelt på dette, dess nærmere kommer vi det som alle kaller for Gud.

Et annet eksempel er det såkalte "moralske argumentet". På seks setninger kan dette formuleres som følger:

Vi opplever at noe er rettferdig, og kanskje enda mer urettferdig (vi får daglig mer empiri på dette). Vi kommer ikke unna at vi i noen situasjoner er overbeviste om at det finnes en absolutt moral, hvis vi er ærlige med oss selv. Rasisme er galt - uansett. Menneskerettigheter er rett (selv om de kan begrunnes og juridisk sett formuleres på ulike måter) - uansett. Men absolutt moral er bare mulig hvis Gud finnes. Altså må vi enten si at rasisme ikke egentlig er grunnleggende galt, eller at Gud finnes.

Poenget er ikke å si at disse argumentene er siste ordet, eller er formelle bevis. Eller at kortversjonene over en gang er i nærheten av den beste måten å formulere disse på. Men dette handler om å forstå hva som er spørsmålet, om se hvor langt denne type argumenter kan føre i en samtale, og hva vi i det hele tatt oppfatter som sannsynlig og rasjonelt.


Tekanner og spagetti

Før vi går videre, må vi ta en runde innom kjente parodier. I noen kretser er det blitt populært å hevde at vi ikke kan skille ideen om Gud fra polemiske påfunn fra de seneste tiårene. Siden verken Russells tekanne11 eller Det flygende spagettimonsteret kan motbevises, må de vel være like logisk konsistente som tesen om Gud? Målet er å vise at gudstro er like tullete som slike fantasifulle parodier.

Men selv om de muligens er like konsistente, henger de langt mindre på greip. De er med andre ord ikke like mye koherente. Konsistent betyr bare at noe ikke er selvmotsigende. Koherent innebærer også sammenheng med data, altså at en teori både er egnet til å forklare data og få data til å henge sammen. Det gjør ikke teorien om tekanner og spagettimonstre, fordi de ikke har Guds egenskaper. Blant annet mangler de det meste av hva man normalt regner som nødvendig for å frembringe universer (som tidløshet og selveksistens). De henger ikke på greip som forklaringer på tilværelsen.

Spagettimonstere (og tekanner) svikter i det hele tatt allerede på startstreken. De er ut fra sin definisjon en effekt av noe annet, og må dermed selv forklares. Selv om vi baserer oss på oppdaterte definisjoner (som bare viser at man innser grunnleggende svakheter i parodien) og postulerer at monsteret er noe ikke-materielt, evig og uskapt, kan vi ikke frigjøre oss fra at selve navnet viser til rimelig sent ankomne størrelser i universet. Man kan ikke forklare årsaksrekker med noe som selv er en effekt av årsaksrekker. Vi kan ikke bruke disse navnene, eller bildene som florerer på nettet, og samtidig si at de er ikke-materielle.

Dess mer man endrer dem til å være sannsynlige konklusjoner på et gudsbevis, dess mindre blir de spagetti eller tekanner. De går fra å være parodier til muligheter. Og nærmer seg stadig mer en tradisjonell forståelse av Gud.

Skal man konkludere ut fra et argument om for eksempel en første årsak, må det man lander på ligge i premissene. Hvis noen mener det kan føres et rasjonelt argument for at universets opphav er en tekanne, er det nok grunn til å spørre hva man har hatt i teen.

 

Multivers og materielle forklaringer

Et argument mot gudstro, er at det uansett alltid er mer sannsynlig med en forklaring som bygger på det kjente, enn en som bygger på det ukjente. En materiell og naturlig forklaring er alltid bedre enn en åndelig og overnaturlig. Hvis dette er reglene for spillet, kan selvsagt ingen argumenter en gang i prinsippet føre til noen Gud. Vi trenger ikke en gang prøve å bevise Gud, han er allerede bortdefinert.

Kan vi bare forklare det kjente (som vårt univers) med noe av tilsvarende type (som andre univers), må noe ukjent (som en Gud) alltid stille bakerst i køen. En multiversteori (at det kan finnes en uendelighet av universer) må dermed oppfattes som en mer sannsynlig forklaring på at vårt ene univers er egnet for liv, enn en Gud.

I realiteten er ikke saken verken så enkel eller så opplagt. De helt store vitenskapelige fremskrittene har handlet mindre om å kunne forklare det ukjente med det kjente, enn om å finne den mest sammenhengende forklaringen. Vi har mange eksempler på at man har endt opp med løsninger som inntil da ikke bare har vært ukjente, men utenkelige. Utviklingen av relativitetsteorien og kvantefysikken handlet nettopp om å se etter helt nye typer løsninger og tenkesett.

Selvsagt handler naturvitenskapelige spørsmål om naturen. I en slik sammenheng er det ikke mulig med andre typer forklaringer enn naturlige. Utfordringen i en samtale om Guds eksistens, er imidlertid at vi ikke bare kan forutsette eller lage reglene slik at absolutt alt - også vårt univers - må ha en naturlig forklaring. Det er i det hele tatt ikke sikkert at vi kan si så mye om hva som befinner seg utenfor naturen, ved å studere naturen.

Når Dawkins og andre henviser til muligheten av et multivers, er det fordi det er så ufattelig lite sannsynlig at naturkonstantene i vårt univers rent tilfeldig skulle være slik at de var egnet for liv. Hadde tyngdekraften vært litt sterkere eller svakere, ville alt flydd fra hverandre eller vært pakket sammen til en klump. Hadde tiltrekningen mellom atomene vært bare litt annerledes, ville vi ikke hatt karbon og dermed ikke noe liv. For bare å nevne noe.

Dette handler om mer enn det trivielle faktum at et univers vi kan eksistere i, må ha de egenskapene som muliggjør det. Det finnes så mange andre alternative verdier på naturkonstantene, at vårt univers kan synes som et mirakel. Hvis terningen som bestemte hvordan universet så ut, bare ble kastet én gang, ville det vært et umulig lykketreff å ende med ett der liv er mulig. At universet både plutselig begynte å eksistere, og det med så ubeskrivelig usannsynlige egenskaper, vil for mange uvilkårlig peke i retning av en Gud12 .

Og ikke nok med det, som selgerne sier. Det er også ufattelig usannsynlig at vi både skulle ha krysset kløften mellom ikke-liv og liv, samt krysset de kløftene som skal til for å utvikle vår komplekse cellebiologi, for ikke å si ting som bevissthet, rasjonalitet og sterke opplevelser av moral. Det synes å svimle litt for øynene også til Dawkins, når han tenker over bare noe av dett13 .

Selv om vi tar med i regnestykket det enorme antall planeter i universet, er det fortsatt ikke sannsynlig at vi kan ha klart å krysse alle disse kløftene bare på flaks. Og det forklarer ikke i det hele tatt hvorfor vårt univers i det hele tatt er egnet for liv.

For at noe slikt skal være mulig å forklare, må vi dermed finne det som litt enkelt kan kalles for tilstrekkelige "sannsynlighetsressurser". En løsning er å tenke at siden vi trenger å øke sannsynligheten svært mye for å komme oss ut av knipen, må vi lete etter noe som gir en stor nok økning. Tenker vi oss et uendelig eller svært høyt antall universer som til sammen har mange nok variasjoner av naturkonstanter og utviklingshistorier, blir vårt univers sannsynlig.

Her får vi forøvrig et godt eksempel på at dette med sammenhengskriteriet (koherens) er viktig også i naturvitenskapen. Man postulerer en positiv påstand om noe som kan finnes (som multiverset), men som ikke er observert, og begrunner det med at det får ens egen teori til å henge bedre sammen. Selv om vi ikke kan forklare hvor multiverset kommer fra, kan det på sin side forklare hvor vi kommer fra.

 

Hvem skapte skaperen?

Dawkins argumenterer videre med at dette også fører oss ut av en annen knipe. For teorien om det han kaller den guddommelige bryterfikleren (som vrir på naturkonstantene slik at de er egnet for at liv i det hele tatt er mulig) forutsetter i følge ham en årsak som er mer komplisert enn det den er ment å forklare. Dette skaper bare et nytt problem - hvem skapte skaperen?

Det som Dawkins imidlertid ikke synes å se, er at et eksisterende multivers (med et mangfold av ulike naturkonstanter og naturlover) gir en mer kompleks virkelighet enn om den kun bestod av ett eneste univers. Han er altså villig til å se etter mer komplekse forklaringer, så lenge de ikke handler om noe guddommelig14 .

Men han tar ikke steget videre. Siden det er vanskelig å komme unna at multiverset er mer komplekst enn universet, krever det på sin side en enda mer kompleks forklaring. Vi er da tilbake til det gamle spørsmålet om rekker.

Det synes ikke som en god løsning å legge opp til en uendelig rekke av stadig mer komplekse materielle forklaringer (multimultivers? mulitimultimultivers?) basert på kjente størrelser som universer. Innfører vi et multivers, synes det heller å styrke troen på en Gud ganske så dramatisk. Selv om vi skulle mene at det er mulig at universer kan oppstå spontant av ingenting (ved "kvantefluktuasjoner"), er det fortsatt et spørsmål hvorfor i all verden det kan ha seg at dette er mulig. Hvor sannsynlig er det at noe universgenererende kan eksistere?

I det hele tatt må vi spørre om hvorfor et multivers er mer sannsynlig enn en Gud. Hvorfor er det større grunn til å tro på det? Hvorfor må vi kun basere oss på "naturlige" forklaringer? Hvordan skal jeg kunne vurdere hva som er enklest og mest komplekst av Gud og multiverset?

Selv om vi kjenner til at det finnes et univers, betyr ikke det til at det må finnes et multivers. Det holder ikke at det er et skrikende behov for noe slik. Det synes heller ikke umiddelbart som den nødvendigvis enkleste løsningen for å forklare ett univers, er å innføre en uendelighet av universer. Det høres ikke helt umulig ut at en eneste Gud kan være mindre kompleks, eller for så vidt mer kjent, enn en uendelighet av spontant oppståtte universer. I det hele tatt er dette med enkelhet, kompleksitet og kjente størrelser er et lite egnet kriterium for å vurdere teorier mot hverandre.

Det er til og med slik at selv enkelthet krever en forklaring. Hvorfor er ikke alt bare kaos? Hva kommer det av at virkeligheten synes å følge så enkle og elegante naturlover? Hvorfor er den i det hele tatt så rasjonelt tilgjengelig? Og at vi er i stand til å forstå universet best ved hjelp av et matematisk symbolspråk. Det er mulig å oppfatte naturlovene som det største miraklet av dem alle15.

Går vi gjennom denne type argumenter, ser vi at vi ikke bare kan avfeie Gud med et kjekt spørsmål om hvem som skapte skaperen. Kosmologiske argumenter ender nettopp med at noe må være evig og uskapt. Hvis vi lander på at det eksistere noe uskapt, er det ikke rasjonelt å spørre hvem som skapte dette. Da har vi ikke forstått argumentet. Et sted må alle forklaringer ende, men det gir kort sagt den mest sammenhengende (koherente) teorien å ende med at det er Gud som er evig og uskapt.

Vi skal se nærmere på noen konkrete argumenter i neste artikkel, og hvordan de er blitt vurdert av ateistiske kritikere som Bertrand Russell og Richard Norman.

Av Bjørn Are Davidsen
© Bjørn Are Davidsen
Neste artikkel kommer snart...
Interesserte kan også lese et intervju med Bjørn Are Davidsen og Even Gran i Vårt Land, som omhandler nettopp dette temaet.

Bjørn Are Davidsen er sivilingeniør og arbeider med innovasjonsledelse i Telenor.




Fotnoter:
1 Dawkins definerer i forordet til The Blind Watchmaker biologi som ‘the study of complicated things that give the appearance of having been designed for a purpose'. Han kaller dette for designoider - noe som gir inntrykk av å være designet, men egentlig ikke er det. "Designoid objects look designed, so much so that some people - probably, alas, most people - think that they are designed". Siden Dawkins mener at så mange dermed har latt seg lokke til en gudstro, forsøker han i en rekke bøker å vise at evolusjon forklarer biologiens verden bedre. Han har ikke spesielt mye til overs for de mange som ikke ser noen nødvendig motsetning mellom evolusjon og skapelse.
2 På dette området går det på mange måter et skille i filosofihistorien med den britiske skeptikeren David Hume (1711-76). En interessant vurdering av dette, med fokus på ulike måter gudsbevis er blitt modernisert de seneste tiårene, finner vi i In Defense of Natural Theology: A Post-humean Assessment, redigert av.James F. Sennett og Douglas Groothuis, InterVarsity Press 2005. En samling fagfilosofer ser her både på hvordan Humes argumentasjon har farget den senere debatten, og hvordan argumenter for Guds eksistens kan formuleres i dag.
3 Vi kommer dessverre ikke inn på argumenter av typen Plantingas evolusjonære argument mot naturalismen, Repperts fornuftargument eller for eksempel argumenter som kan knyttes til Jesus. Dette krever såpass plass at det får vente til en eventuell senere bok, sammen med en ytterligere utdypning av argumentene som gis i denne artikkelen og de neste (inkludert flere svar på innvendinger).
4 En del av dette er belyst i Svar skyldig (Lunde 2007) og i mine to artikler i "Tro og vitenskap - sammenheng eller sammenstøt, redigert av Espen Uttaker (Lunde 2006).
5 "The modern habit of saying "This is my opinion, but I may be wrong" is entirely irrational. If I say that it may be wrong, I say that is not my opinion. The modern habit of saying "Every man has a different philosophy; this is my philosophy and it suits me" - the habit of saying this is mere weak-mindedness. A cosmic philosophy is not constructed to fit a man; a cosmic philosophy is constructed to fit a cosmos. A man can no more possess a private religion than he can possess a private sun and moon."- G.K. Chesterton i "Introduction to the Book of Job
6 Kristen med god grunn, Stefan Gustavsson, Luther forlag 1999.
7 Philosophical Reasoning: A Study in the Methodology of Philosophizing, Nicholas Rescher, Wiley-Blackwell, 2001. For Rescher er det slik at vi alle begynner vår søken etter forståelse av verden ut fra et stort bakteppe av informasjon og feilinformasjon. Dette utgjør hva vi oppfatter som vår "kunnskap" og handler om svært mange ting som vi ser på som sannsynlige. Han kaller dette for sannhetskandidater, altså "data" som vi oppfatter som sant hvis vi ikke har grunn til å tro noe annet. Det er ikke bevist at de er sanne, men vi antar i det minste at det er mulig. Så lenge de ikke skaper store vanskeligheter eller selvmotsigelser i forhold til hva vi ellers mener å vite, er vi berettigede i å se på dem som sanne.
Dette handler om alt fra hva vi oppfatter som sunn fornuft og allment kjent, og hva folk flest har ment siden tidenes morgen, til angivelige fakta fra dagens vitenskap slik dette formidles av velinformerte eksperter og autoriteter.
Utfordringen er imidlertid at sett under ett, er dette i motsetning til hverandre. Alt kan ikke stemme på engang. Ulike teorier kan støttes av ulike data, men hvilken teori og hvilke data kan vi akseptere som sanne? For å løse disse utfordringene er det altså at Rescher lander på koherens, eller sammenhengskriteriet. Han mener selv at det ikke er sikkert at virkeligheten er koherent, men våre beskrivelser av den bør være det
Hva er så koherens, og hva betyr det at en teori er mer koherent enn en annen? Grunnleggende sett går dette på tre forhold (takk til Atle Søvik for alle innspill om koherens):
1) Konsistens: Delene av teorien må ikke motsi hverandre. Enten henger den på greip, eller så gjør den det ikke.
2) Sammenknytning: Delene av teorien må henge sammen innholdsmessig. Dess mer og tettere sammenheng, dess bedre. Teorier svekkes av spredte og løsrevne elementer som ikke følger av, eller henger sammen med, grunnsynet.
3) Omfang: Dess mer en teori kan beskrive, dess bedre. Dess mer relevante data en teori skaper sammenheng i, dess bedre. En teori er dermed mer koherent enn en annen dersom den er konsistent, og i tillegg knytter flere data sammen enn andre teorier. Når jeg selv mener at et kristent livssyn er mer koherent enn andre er det også fordi det forklarer alt fra at verden faktisk finnes, hvorfor den faktisk egner seg for liv, hvorfor den har så mye godt å by på, men ikke bare er god, til hvorfor menneskeverd, moral og vitenskap er mulig og vesentlig. Kristen tro scorer altså kanskje først og fremst på omfang og sammenknytning.
8 Inference to the Best Explanation, Peter Lipton, Routledge, andre utgave 2004
9 Man kan litt avhengig av definisjon både kalle det for "underbestemt" og "overbestemt". For eksempel sier Rescher at virkeligheten er overbestemt fordi mengden data er innbyrdes uforenlig.
10 En mulig innvending er at vi i stedet kan tenke oss en uendelig serie av universer. Skulle vi klare å vise at en ekte realisert uendelig rekke av universer er mulig, trenger ikke noe i utgangspunktet å ha begynt å eksistere. Da er det heller slik at noe alltid har eksistert, i stadig skiftende form. I så fall bør vi bruke et kosmologisk argument som heller handler om hva som gir den mest komplette, fullstendige, vakreste og enkleste forklaringen/teorien - med andre ord hente kriterier fra koherensbegrepet (ref. Rescher i Philosophical Reasoning).
Den engelske filosofen Keith Ward mener i en slik sammenheng at Gud (som et nødvendig og selvforklarende vesen) er den beste teorien, ut fra kriterier som kompletthet, selvtilstrekkelighet, sammenheng osv i forhold til et mangeartet mulighetsrom av grunnstoffer og grunnleggende krefter som tilfeldigvis frembrakte universet, eller multiverset. Det er i hvert fall ingen grunn for forskere til ikke å lete videre etter hva som ligger bak universet. Det er uvitenskapelig å si at det hele bare er et "faktum" og at det ikke kan finnes noen forklaring. Man bør lete, selv om man skulle risikere å finne mer direkte spor av Gud.
11 Første gang formulert av den britiske filosofen Bertrand Russel. Han oppfattet gudstro som like uinteressant som å tro at det svever en tekanne rundt Mars, for bortgjemt til å observeres. Har man ikke bevis for en slik tekanne, er det ingen grunn til å tro at den finnes. Uten bevis kan man like gjerne anta at noe så absurd som et flyvende spagettimonster har skapt jorda og universet, som en gud.
12 En grunn til at både Big bang og det såkalte "antropiske prinsipp" ble møtt med mye skepsis på atskillig vitenskapshold, var nettopp at de syntes å åpne så sterkt for en gudstro. Men etter hvert som man fikk teoretiske betraktninger om en samling av et kanskje uendelig antall universer med forskjellige naturlover, og at ulike universer dannes hele tiden som følge av kvantefluktuasjoner (partikler som oppstår spontant ut av ingenting), roet det seg ned. Selv om det ikke finnes noen empiri verken for flere universer eller at noe kan oppstå spontant fra ingenting.
13 Se Dawkins, side 140-41 og gjennomgangen av spørsmålet i Svar skyldig, side 148-154.
14 Forestillingen om at noe komplekst ikke kan forklares av noe enda mer komplekst, er for øvrig vanskelig å forsvare på generell basis. Arkeologer forklarer stadig funn av leirtavler med mennesker og høykulturer. Komplekse radiosignaler fra verdensrommet, vil fort kunne forklares med intelligent liv. En mobiltelefon på en fjelltopp har nok en kompleks forklaring. Spørsmålet om et komplekst univers skal være et unntak, handler vel som mye om filosofi som astrofysikk.
15 Albert Einstein er av flere som har kommentert dette: "[A] priori one should expect a chaotic world which cannot be grasped by the mind in any way... [T]he kind of order created by Newton''s theory of gravitation...is wholly different. Even if the axioms of the theory are proposed by man, the success of such a project presupposes a high degree of ordering of the objective world.... That is the "miracle" which is being constantly reinforced as our knowledge expands."
--Albert Einstein, Letters to Solovine (New York: Philosophical Library, 1987), 131.

Relevante tekster




© Damaris Norge AS 

Ansvarlig redaktør: Margunn Serigstad Dahle (margunn s.dahle@damaris.no)


 
 

Nivå