Dawkins dekodet - Del 2: Teser og tekanner

 

I den andre delen av kommentaren til Dawkins sitt oppgjør med gudstro i The God Delusion, fokuserer Bjørn Are Davidsen spesielt på hans omtale av gudsbevis.



I denne andre delen av kommentaren til Dawkins sitt oppgjør med gudstro i "The God Delusion", fokuserer vi spesielt på hans omtale av gudsbevis. Vi ser også på om Gud er en vitenskapelig hypotese, og om det å tro på Gud er det samme som å tro på flyvende tekanner og spagettimonstre.

Som vi så i første del av denne anmeldelsen, er The God Delusion en bok som berører mange og viktige temaer. Den legger ikke skjul på sin agenda. Det må bli slutt på at et så irrasjonelt og farlig fenomen som religion møter så mye ufortjent respekt. Når noen går så hardt ut, er det imidlertid en utfordring å vise at man virkelig forstår sine meningsmotstandere.

Som belyst i del 1 lykkes ikke Dawkins med det. Han bommer til og med på sentrale sider ved hva Jesus stod for. I stedet for å lese Det nye testamentet, eller undersøke med representative teologer, henviser han til en artikkel i bladet Skeptic1. Her hevdes det at Jesus forkynte en moral som kun gjaldt de som tilhørte hans egen gruppe, jødene. Og tilsvarende en fiendtlighet overfor de som ikke tilhørte denne gruppen. Det var Paulus som tok med seg evangeliet til de "hedenske svinene".

Leser man dette uten å kjenne stoffet, er det lett å la seg rive med av Dawkins. Men det hadde nok økt hans troverdighet om han hadde nevnt at selv om Jesus fokuserte på jødene i de få årene han forkynte, finner vi klare utsagn om å elske sine fiender. Lignelsen om Den barmhjertige samaritan er i all ettertid blitt det store eksemplet på at nettopp "utgruppen" er min neste som jeg skal elske. Det hører også med at Jesus selv hjalp romerske offiserer, og at hans nære disippel Peter var blant de aller første som henvendte seg til også andre enn jødene. Dawkins hadde nok også her tjent på en mer redelig enn retorisk fremstilling.

Kristen tro i sitt eget bilde

Vi opplever i det hele tatt stadig at Dawkins sliter med stråmenn. I stedet for å bruke tid på å finne ut hva motparten faktisk står for, lager han seg i stor grad en motpart i sitt eget bilde. Muligens bygger han på erfaringer med bastante amerikanske kreasjonister og vage anglikanske kapellaner. Uansett henviser han ikke engang til standardinnføringer i teologi eller religionsfilosofi, for ikke å si mer filosofiske og prinsipielle forsvarsskrifter. Ser man litteraturlisten hans, er det i det hele tatt vanskelig å finne tyngre akademiske verk eller toneangivende kristne tenkere. I stedet henviser han stadig til ateistiske støttespillere som Michael Shermer og Sam Harris, for ikke å nevne den nå avdøde forfatteren Douglas Adams.

Resultatet er at Dawkins ikke engang nevner de mest kjente talsmennene i dagens debatt om Guds eksistens, som Craig og Plantinga2. Eller deres ateistiske motparter, med unntak av et nikk til en bok av Mackie fra noen tiår siden. At Dawkins er innom den britiske filosofen Swinburnes korteste bok om Gud3, og på få setninger avviser Ward og Polkinghorne, endrer ikke inntrykket. Når han heller ikke omtaler eller bruker bibelforskere som Wright, Meier, Dunn og Brown er det ikke rart at han er overfladisk i omtaler av alt fra Bibelen til gudsbevis og moralfilosofi. Når Dawkins kommer inn på Alister McGraths kritiske analyse av hans eget forhold til tro og vitenskap i boken "Dawkins' God", er det bare for å fortelle at McGrath i den boken ikke har oppgitt noen grunner til å tro på Gud. Det samme grepet ser vi i debattfora på Internett når noen antyder feil hos Dawkins. Kan man ikke formelt bevise Guds eksistens, er det ikke noe poeng i å kritisere "The God Delusion".

Litteraturlisten røper da også at det stort sett er lettvekterne Dawkins baserer seg på. Det går så langt at han til og med uten kritisk distanse trekker frem en produksjon som "The God Who Wasn't There", en amatørfilm som hevder at Jesus ikke en gang har eksistert4. Dawkins opptrer her på mange måter som hans sympatisører: Liker man konklusjonen, ser man gjerne velvillig på argumentasjonen.

Gudsbevis og logikk

Gudsbevis er et område som kan handle om ganske avanserte logiske vurderinger. Det er også noe av et minefelt der det er viktig å holde tunga rett i munnen. Ikke minst krever en behandling av dem at man anstrenger seg for å forstå tenkningen bak. Selv om nok de færreste blir kristne eller ateister av å lese gudsbevis, er det spennende hver gang oppegående tenkere vurderer verdien av dem. En rasjonalist som Dawkins burde med andre ord vært i stand til å turnere dem på måter som kunne gitt leserne innsikt i styrker og svakheter. I det hele tatt er forholdet mellom logikk og livssyn, mellom filosofi og virkelighetsforståelse, noe som det er vel verdt å bruke tid på.

Når vi så leser hva Dawkins sier om gudsbevis, er det imidlertid vanskelig ikke å bli skuffet. Ikke fordi han - uten å overraske noen - avviser dem så klart, men fordi han i for stor grad går utenom. Det skinner gjennom at han ikke tar prosjektet alvorlig.

Fundamentale misforståelser

Dette er dessverre svært tydelig i kapittel 3 og 4 av "The God Delusion". Og når han selv hevder at det er her, spesielt i kapittel 4, at vi finner kjernestoffet i boka, blir det en dobbelt pussig opplevelse. Han styrker ikke sin egen sak når han til og med her ender opp med å misforstå og avvise på feil grunnlag.
I sin omtale av middelalderfilosofen Aquinas tre første gudsbevis, hevder Dawkins uten omsvøp at de er "lett - selv om jeg nøler litt med å si det, gitt hans storhet - å avise som tomme". Dawkins burde nok imidlertid nølt enda litt mer. I stedet presterer han uten å sitere Aquinas å si at hans "kosmologiske" gudsbevis "baserer seg på forestillingen om årsaksrekker og påkaller Gud for å avslutte dem. De gjør den helt uberettigede antagelse at Gud er immun fra årsaksrekken" (side 77). At dette ikke i det hele tatt er hva Aquinas gjør, synes han ukjent med. Ser vi etter, oppdager vi at Aquinas ikke antar, men konkluderer ut fra rasjonell argumentasjon med at ekte uendelige rekker av årsaker eller forklaringer ikke er mulige. Dermed trenger vi noe som kan stå utenfor og forårsake rekkene, uten selv å være forårsaket av noe annet. Ellers havner vi i en logisk umulighet.

Man kan mene mye om denne type gudsbevis som for øvrig har gjennomgått en modernisering de seneste tiår. Skal man motbevise dem, bør man imidlertid vise at man forstår dem. Dawkins' holdning synes i stedet å være at siden Gud ikke finnes, er gudsbevis verken mulige eller rasjonelle. Hadde de vært det, ville de vært allment aksepterte for lenge siden. Og siden dette er noe helt opplagt, trenger man ikke anstrenge seg for å avvise religiøse "bevis". Det holder med noen skeptiske setninger. Kanskje er det grunnen til at han ikke siterer de beste formuleringene, og hopper over noen av de som brukes mest. Hans oppfatning av hele temaet antydes nok også av at han etter en lettvint gjennomgang av det ontologiske bevis5 forsøker å latterliggjøre gudsbevis generelt ved å vise til parodier på nettet6.

Religiøse opplevelser

Når Dawkins skal avvise at religiøse erfaringer og opplevelser kan peke mot Gud, gir han ikke noe formelt argument, men bare peker på at erfaringer kan være selvbedrag. Våre hjerner er i følge Dawkins så godt programmerte for å simulere opplevelser at det er en "barnelek" å skape visjoner av Jomfru Maria eller engler7. Kanskje er det derfor Dawkins opplever at han ikke trenger å si noe mer om temaet.
"Det er egentlig alt som det er behov for å bli sagt om personlige "opplevelser" av guder eller andre religiøse fenomener. Hvis du har hatt en slik opplevelse kan det godt være at du har en sterk tro på at den var ekte. Men ikke vent at resten av oss skal tro deg på ditt ord, spesielt ikke hvis vi har den minste kjennskap til hvor sterkt hjernen kan virke"8.

Egentlig er det nok behov for å si atskillig mer. For her har vi å gjøre med noe som Dawkins ikke engang presenterer som et argument, kun som en konklusjon. Man kan ikke slutte logisk fra at våre hjerner kan skape illusjoner, til at alle religiøse erfaringer dermed utelukkende er illusjoner. Ikke minst må han vise hvorfor dette i så fall kun handler om religiøse opplevelser.

For hvis hjernen er en mester i å skape illusjoner, kan den jo like mye gjøre det på andre områder. Uten holdbare forbehold, argumenter og avgrensinger, kan Dawkins dermed fort nøre opp under en radikal skepsis til alle opplevelser, inkludert naturvitenskap. Det kan nok bremse noe av entusiasmen for empiriske studier hvis jeg skulle mene at alt jeg opplever, også i forskningslaboratorier, kan være generert av hjernens mektige simuleringsprogrammer.

Det hjelper ikke at Dawkins her ser ut til å tenke i en sirkel. Logikken synes fort å nærme seg at siden religion jo ikke er reelt, kan heller ikke religiøse opplevelser være reelle.
Når det er sagt, er det nok ingen tvil om at det er lett å la seg rive med av egne eller andres sterke opplevelser. Bruker vi utelukkende dette som argument, har vi fort flyttet inn i det rent subjektive, til overetasjen som vi snakket om i del 1 av denne kommentaren. Opplevelser kan krydre et livssyn, men er et for ustøtt fundament å bygge det på.

Det antropiske prinsipp

Dawkins imponerer heller ikke når han kommer til det såkalte antropiske prinsipp9. Som han nevner går dette på at universet viser seg på flere og helt fundamentale måter å være egnet for liv. "Fysikere har regnet ut at hvis fysikkens lover og konstanter hadde vært bare lite granne annerledes, ville universet ha utviklet seg på en slik måte at liv ville vært umulig" (side 141). Universet er fininnstilt for liv, enten vi snakker om tyngdekraften, tiltrekningskreftene mellom atomer eller lyshastigheten. Akkurat som i eventyret om Gullhår og de tre bjørnene er universet "akkurat passe" for oss.

Men dette snur så Dawkins på hodet. Han hevder at prinsippet er et alternativ til forklaringer basert på Gud. Det er ikke slik at det antropiske prinsipp krever en forklaring, nei, det er en forklaring. Dawkins synes å himle med øynene over religiøse som ikke forstår dette:
"Uansett hvor lite antall planeter som finnes med akkurat de rette betingelsene for at liv skulle oppstå, er vi nødt til å være blant den minoriteten, fordi vi er her og tenker over dette. Det er et merkelig faktum, for øvrig, at religiøse apologeter elsker det antropiske prinsipp. Av en uforståelig årsak, tror de at det støtter deres sak. Men det er tvert i mot. Det antropiske prinsipp er på samme måte som naturlig utvalg et alternativ til designhypotesen." (side 136).

Det Dawkins ikke nevner er at spørsmålet som må besvares ikke er "det faktum at vi lever på et livsvennlig sted", men hvordan det kan ha seg at livsvennlige steder eksisterer i det hele tatt. Det antropiske prinsipp er ikke en forklaring på den enkle observasjonen at vi eksisterer, det er en måte å formulere observasjonen på. Selv om den eneste verden vi kan eksistere i, er en der fysikkens og biologiens lover er slik at de tillater det, er ikke det faktum en forklaring på hvorfor omstendighetene er eller måtte være slik.

Hvor sannsynlig er liv og bevissthet?

For her er det mye som må stemme samtidig. Dawkins starter med å vurdere dette ut fra antall planeter i universet. Han understreker at hvis man har fått sin bevissthet vekket av å forstå prinsippet om evolusjon ved naturlig utvalg, lar man seg ikke så lett overvelde av tilsynelatende umuligheter i den naturlige verden. Ser vi på vår planet synes overgangen fra noe som ikke er levende ("ikke-biologisk kjemi") til noe som er levende å "utgjøre et større gap enn noen overgang vi finner i den påfølgende evolusjon". Dawkins mener at dette faktisk er en svært usannsynlig hendelse. Men den trengte bare å skje én gang. Og siden det er så mange planeter i universet, var det bare å vente at det ville skje minst ett sted. Selv om han nok undervurderer dette dramatisk ved å legge opp til at oddsene er så gode som én milliard til én, har han nok rett i at det enorme antall planeter i universet hjelper.

Nå er denne type "god of the gaps"-tankegang teologisk tvilsom. Bibelen bruker ikke Gud for å forklare hull i vår naturvitenskapelige viten10. Men selv om vi likevel skulle fulgt Dawkins sitt opplegg, blir sannsynligheten forsvinnende lite selv om vi har en serie hendelser med så gode odds (noe som virker ganske tvilsomt11). Dawkins selv nevner tre hendelser. Overgangen fra ikke-liv til liv, videre "opprinnelsen av den eukaryotiske cellen" (den vi bl.a. finner i menneskekroppen), og at vi har utviklet bevissthet. Regner vi kun på disse tre hendelsene og setter sannsynligheten for hver så høy som 1:109, blir produktet 1:1027.

Hva innebærer så dette? Et enkelt overslag basert på at det er rundt 100 milliarder stjerner i hver av rundt 100 milliarder galakser, gir at det finnes 1022 stjerner i universet. Antar vi at det i snitt er 10 planeter rundt hver stjerne, blir det alt i alt 1023 planeter. Ser vi dette i sammenheng, blir den totale sannsynligheten 1:104 selv med Dawkins for at man skal ha kommet seg over alle kløftene, eller 0,0001 - en tidels promille.
Selv om vi altså er like optimistiske som Dawkins i å regne ut odds, er det likevel noe sånt som 99,999 % sannsynlighet for at vi ikke er her ved en tilfeldighet. Antar vi med samme lave sannsynlighet at universet skulle være fininnstilt for liv, blir produktet 1:1036 og den totale sannsynlighet 1:1013. Selv med Dawkins egne optimistiske anslag, ender man altså med svært lav sannsynlighet. Går man inn på mindre optimistiske anslag, blir sannsynligheten forsvinnende liten.

Interessant nok setter imidlertid ikke Dawkins opp noen regnestykker av denne typen. I stedet hevder han uten omsvøp at det hele kan forklares ut fra det antropiske prinsipp. Tankegangen er at "det er milliarder av planeter som har utviklet liv på bakterienivå, men bare en liten andel av disse livsformene klarte å krysse gapet til noe slikt som den eukaryotiske cellen" (side 140). I følge Dawkins er svaret at "siden vi er i live, eukaryotiske og bevisste, må vår planet være en av de ytterst sjeldne planetene som har krysset alle tre kløftene (side 140-41). Det er vanskelig ikke å oppleve at Dawkins her bygger mer på tro og håp, enn vitenskapelige vurderinger.

Dawkins "kronargument"

Måten Dawkins til slutt redder seg i land på, er å si at uansett hvor usannsynlig det er at vi er her, er det ingen løsning å sette opp noe som er enda mer usannsynlig. Dette betrakter han da også som sitt "ugjendrivelige" kronargument og vier det dermed et helt kapittel.

Dawkins poeng er kort sagt at Gud må være mer kompleks og dermed mindre sannsynlig enn skaperverket. Dette er da også Dawkins kjerneargument, som han har brukt siden "The Blind Watchmaker" fra 1986. Han trekker her frem Martin Rees som i boka "Just Six Numbers" nevner seks spesifikke verdier som må være fininnstilte for at liv i universet skal være mulig. Gitt den enorme spennvidden i mulige verdier, er fininnstillingen så lite sannsynlig at forklaringen synes å være at noen har stilt inn dette på et kontrollpanel utenfor universet med ufattelig presisjon. Dawkins er imidlertid ikke imponert. Med et bilde hentet fra eventyret om "Gullhår og de tre bjørnene" der hun stadig finner stoler og tallerkener som akkurat passer til henne, svarer han at en "Gud som er i stand til å beregne Gullhårs verdier for de seks sifrene må være minst like usannsynlig som den fininnstilte kombinasjonen selv. Og det er i sannhet lite sannsynlig - hvilket i realiteten er selve premisset for diskusjonen vår. Det følger av dette at teistens svar mislykkes fullstendig i å løse problemet. Jeg ser ikke noe annet alternativ enn å avvise det, mens jeg er forbløffet over antallet mennesker som ikke kan se problemet og virker oppriktig tilfredse med det 'guddommelige tastevrider" -argumentet"12.

Selv om Dawkins forsøker å formulere det noe mer vitenskapelig, koker det altså ned til det vanlige spørsmålet om hvem som skapte skaperen. Det er da overraskende at han ikke går mer inn på debatten rundt dette spørsmålet enn hvorvidt Gud er et enkelt vesen eller ei. Han diskuterer dermed ikke om noe kan oppstå av absolutt ingenting, eller om det alternativt faktisk må eksistere noe som er uskapt og har det filosofer betegner som nødvendig væren. Og om det kan finnes grunner til å tenke at dette kan nærme seg noe vi kan kalle en Gud.

Uansett står spørsmålet igjen om hvordan vi kan forklare at vi finnes, gitt så dårlige odds. Dawkins nevner en ofte brukt analogi. En person skal henrettes ved skyting, men er fortsatt uskadd etter at alle soldatene har fyrt av. Selv om den eneste grunnen til at han kan reflektere over saken er det faktum at alle bommet, er det som Dawkins sier tilgivelig av ham å spekulere på om de kan ha vært bestukket eller beruset.

Er multiverset løsningen?

Siden sannsynligheten selv etter Dawkins vurderinger er så lav, ser han seg nødt til å trekke inn teorier om at det finnes mange universer. For med et stigende antall universer, øker også sannsynligheten for at fysikkens lover tillater liv i ett av dem. Resultatet er at han for å unngå å trekke inn en Gud som ikke kan bevises vitenskapelig, må ty til en teori som heller ikke kan bevises vitenskapelig. Den kan kun antas, siden det er så lite sannsynlig at det eneste eksisterende univers er fininnstilt. Han foretrekker dermed en ikke-observerbar enorm mengde av universer - fremfor en ikke-observerbar Gud. Multiverset er i følge Dawkins en enklere forklaring, siden Gud bare må være enda mer kompleks enn multiverset.
Det er forøvrig interessant at Dawkins ikke nevner interessante følger av sin egen logikk. For en konsekvens er at dess mer sannsynlig vitenskapen finner liv og bevissthet, dess mer sannsynlig er det at Gud finnes. Skulle man oppdage at liv og bevissthet nærmest er noe naturnødvendig, er det tilsvarende nesten nødvendig at Gud finnes. Og dess mer umulig det er at vi skulle blitt til av oss selv, dess mer umulig er det at Gud finnes. Er vår eksistens så lite sannsynlig at det ikke kan tenkes andre forklaringer enn overnaturlige, er det overnaturlige motbevist. Dawkins logikk kunne med andre ord vært mer elegant.
Men han har også andre utfordringer. For Dawkins ser ut til å tenke sannsynlighet knyttet til et univers med mange kjente lovmessigheter, på noe som er utenfor vårt univers. Han behandler det overnaturlige som om det er naturlig. Hans logikk handler her mer om en gud som må oppstå gradvis i et materielt univers, enn om noe som gudstroende ser for seg.

Det er imidlertid vanskelig å argumentere for at en som har frembrakt og opprettholder naturlovene selv er underlagt disse. Finnes det en Gud, er ikke dette en som er satt sammen av målbare størrelser og uten videre kan sammenlignes med kompleksitet i den materielle verden. Gud defineres ofte i filosofien som et ikke-avhengig vesen med maksimale "storhetsegenskaper" ("great making properties") som godhet, makt, viten og nødvendig eksistens13. Dawkins oppgir da heller ingen kvantifiserbare metoder som egner seg for å etterprøve hans egne påstander om Guds manglende sannsynlighet14.

Er Gud en vitenskapelig hypotese?

Når dette er sagt, er det på sin plass å se nærmere på om Gud kan vurderes på samme måte som en vitenskapelig hypotese. Både Stenger og Dawkins er opptatt av at religiøse påstander som gir seg ut for å si noe om virkeligheten, må kunne etterprøves. Men for Dawkins er ikke gudshypotesen motbevist, den er rett og slett unødvendig15. Naturlig utvalg er en god nok forklaring. Han finner heller ingen indisier som kan støtte den. Dawkins låner her Bertrand Russells bilde av gudstro som like absurd som å hevde at det svever en tekanne rundt en fjern planet, men at den er for bortgjemt til at den kan observeres. Eller at det finnes et flyvende spagettimonster som har skapt jorda og universet. Dermed hevder Dawkins at det er de som påstår at det finnes tekanner, monstre og guder som har ansvaret for å bevise det.

I realiteten bommer denne type analogier. Kristne bør være like lite tekanne-ister som Dawkins16. For spørsmålet er ikke hvilke gjenstander eller vesener som finnes i vårt univers, men hvilken type univers som finnes. Handler tilværelsen for eksempel om noe som dypest sett er rasjonelt? Tekanner er nyttige for sitt formål, men har lite livssynsressurser. De er ikke i stand til å være grunnlag for eksistens, etikk, verdier eller vitenskapelig metode. Og slett ikke til mer eksistensielle ressurser som mening, betydning, verdier og moral. Hadde vi i Vesten satt vår lit til tekanner ville det ikke støttet overbevisningen om at det fantes en lovgiver utenfor naturen og dermed etterprøvbare lover i naturen17. Fremveksten av moderne naturvitenskap ville ikke hatt mye støtte av en tekannetro.

Vi kommer likevel ikke unna at Dawkins her reiser et svært viktig spørsmål. På hvilken måte ville tilværelsen vært annerledes med og uten en Gud? "Uansett hva annet de sier må vitenskapsmennene som hevder at vi kan dele universet i "atskilte myndighetsområder (magisteria)" innrømme at et univers med en overnaturlig intelligent skaper må være veldig forskjellig fra et univers uten. Forskjellen mellom de to hypotetiske universene kunne vanskelig vært mer fundamentalt i prinsippet, selv om den ikke er lett å teste i praksis"18.

Utfordringen er rett og slett at det er svært vanskelig å stille seg på siden av det eneste universet vi kjenner. Vi er i for stor grad farget av våre egne tanker og erfaringer, behov og ønsker. Skulle vi likevel forsøke, må vi virkelig lene oss bakover for å være så prinsipielle og frittenkende som mulig. For forskjellen er som Dawkins sier, helt fundamental19. Hvis vi skal vurdere de konkurrerende hypotesene om Gud finnes eller ei, må vi til og med starte uten engang fasitsvaret at det eksisterer noe univers. Vi må se på spørsmål som "hvis vi ikke visste noe som helst annet om tilværelsen enn at det ikke eksisterte noen Gud, ville det da vært rimelig å tenke at det eksisterte et univers?" Vi må som antydet over følge opp med å se på hvilken hypotese som best kan forklare at vi faktisk lever i et univers der liv i det hele tatt er mulig, der det har skjedd en overgang fra ikke-liv til liv, der vi har utviklet den type celler som vi har, og til og med fått bevissthet.

Vi må også se på hvilke ressurser som ligger i hver av hypotesene. Hvilke finner vi i et univers som dypest sett er komplett upersonlig, uten vilje, godhet eller bevissthet, og utelukkende handler om materie og energi i bevegelse? Hvilke ressurser finner vi i et univers med utgangspunkt i en person med egenskaper som vilje, kjærlighet og kreativitet? Hvilken av hypotesene har best rasjonelle og eksistensielle ressurser? I hvilken er det mest sannsynlig at vi vil føle at vi har fri vilje, er moralsk ansvarlige og føler skyld? For ikke å si trenger å oppleve noen former for mening, verdi og tilgivelse for at livet ikke skal bli for uutholdelig?

Hvilket univers gir best grunnlag for en tro på vår egen rasjonalitet og evne til å tenke abstrakt? Hvilken hypotese kan best forklare hvorfor universet faktisk synes forståelig og underbygge at vitenskap dermed i det hele tatt er mulig og verdifullt?

Denne type store spørsmål kan kreve ganske stor plass å behandle. Men med over 400 sider til rådighet burde nok Dawkins hatt anledning til å berøre dem bedre.

Moral uten Gud?

Når Dawkins beveger seg fra det vitenskapelige til spørsmålet om verdier, er hans konklusjon at Bibelen ikke gir grunnlag for moral. Til det finner han for mange dårlige eksempler, spesielt i Det gamle testamentet. Han hevder at selv kristne må stille seg utenfor Bibelen for å avgjøre hva i den som er verdt å følge20. Dawkins lander dermed på at moral er noe vi alle kan mene noe om uten å ty til Gud. Men når han gjør dette, forutsetter han på mange måter det han skal bevise. For skal man betegne handlinger som umoralske, trenger man gyldige kriterier. Mener man at moral ikke er absolutt, men situasjonsbestemt og under utvikling, er det vanskelig å se hvordan man kan avgjøre om handlinger for tretusen år siden var moralske eller ei. Og hvordan kan vi vite at de ikke var nødvendige, gitt situasjonen?

Den eneste måten å lande på at det virkelig er ekte forskjell på rett og galt, er at vi lever i et univers der det faktisk finnes en slik forskjell. Spørsmålet er dermed om vi lever i et univers der ting bare er, eller om vi lever i et univers som også handler om hvordan ting bør være. Har alt utelukkende naturlige forklaringer, er det dypest sett ikke rom for noen bør. Kanskje nettopp svekkelsen av dypere bør-begrunnelser grunnen til at vi er blitt mer forsiktige med moralske pekefingre og foretrekker ordet etikk fremfor moral? For den til enhver tid gjeldende etikk er kun uttrykk for en enighet, konsensus, eller oftere en flertallsavgjørelse om hvordan samfunn og mellommenneskelige forhold skal fungere akkurat nå.

Men i praksis er det ikke slik moral fungerer, eller kan fungere. Det er heller ikke slik vi opplever moral i vårt indre. For konsensus handler mer om lovverk enn moral. Dawkins krasse angrep på Det gamle testamentet21, synes ikke kun å handle om en annen konsensus. Han synes i stedet faktisk å finne det reelt moralsk opprørende og galt. Men det er uklart hvordan han mener vi kan kritisere tidligere tider, uten å vise til en høyere moral som gjelder til alle tider.

Man kan som Dawkins godt argumentere rasjonelt og evolusjonært for hvordan moral kan ha utviklet seg. Men er det eneste forklaring, blir det fort en bortforklaring. Som vi ser av en debatt på BBC rett etter krigen mellom filosofene Russell og Copleston, er det da vanskelig å felle moralske dommer over kommandantene i konsentrasjonsleirene. De gjorde bare det som de oppfattet var en slags konsensus i deres situasjon. Muligens følte noen også at det var moralsk rett og førte til et bedre samfunn å utrydde det de så på som mindreverdige raser. Men denne type logikk fører galt av sted. Vi kan ikke akseptere at noen raser ikke har livets rett, selv om flertallet måtte mene det.

Dawkins forsøker imidlertid å vise at heller ikke "religiøs" moral er god. Han hevder at det da i prinsippet ville vært slik at om De ti bud krevde at vi skulle drepe, så ville vi likevel ha visst at dette er feil. For moralen er et resultat av vår evolusjonære natur, noe også religiøse bærer med seg. Dermed klarer vi ikke i lengden å ha lover som motvirker vår biologiske natur.

Men igjen misforstår Dawkins viktige sider ved kristen moral. Når vi er i stand til å ha ekte moralske intuisjoner, er dette fordi det dypest sett kommer fra Gud og ikke fra et "amoralsk" univers. Det er Guds natur som er kilden til moral. Hvis mennesket er skapt i Guds bilde, er det ikke underlig om vi har muligheten til moralsk erkjennelse.

Utfordringen hvis man hevder at moral utelukkende er uttrykk for evolusjon, er hvorfor vi bør følge dette også i en tid der vi ikke lever i huler. Eller hvorfor ikke mine mer "dyriske" sider bør bli mer fremtredende, enten vi snakker om vold eller brutal sex, hvis jeg kan slippe unna med det. Det er uansett vanskelig å gå veien fra at noe er til at noe bør være. At jeg føler at noe er rett betyr ikke at det er rett. Dawkins sier da også selv i andre bøker at det nettopp er menneskets storhet som gjør oss i stand til å være rebeller overfor vår biologiske natur22. Men hvilke typer opprør mot hvilke deler av vår natur som er riktige, gir han ingen kriterier for. Hvis vår moral utelukkende handler om evolusjon, er det vanskelig å unngå konklusjonen at det er biologien som skal styre vårt opprør mot biologien.

Det er ikke dermed sagt at en gudsbasert moral ikke kan være i endring, eller at situasjonen ikke kan endre seg slik at vi må tenke på nye måter. Selv om etiske grunnregler består, endrer samfunnet seg. Akkurat som trafikkreglene må justeres ut fra behov, er det vårt ansvar å forstå, anvende og tolke vår etiske prinsipper ut fra aktuelle utfordringer. Den eneste måten å hevde at vi vokser i moralsk erkjennelse, er imidlertid hvis vi har en målestokk som kan fortelle oss om vi vokser eller ei. Ellers kan vi bare snakke om at vi har en annen moral enn før, ikke en bedre.

Når dette er sagt, er det et viktig poeng at kristen tro ikke handler om hvilken moral vi finner i Bibelen. Den handler i stedet om hva vi bør gjøre når vi så ofte ikke engang klarer å følge selv vår egen langt mindre ambisiøse moral. Dawkins selv berører bare den kristne forsoningslæren for å tilkjennegi sin avsky mot at noen skal straffes og dø for andres synder. Men selv om han ikke liker dette, er det for kristne nettopp i Jesu selvoppofrende død på korset for våre synder at vi treffer kjernen i kristen tro. Vi snakker da, for å si det med reklamen, ekte kjærlighet. Vi kan sikkert diskutere etiske spørsmål til universet går under, men det er likevel ikke der vi finner troens sentrum.

De smartes kritikk

Selv om det ikke er mangel på ateister som er begeistret for Dawkins' stil og innhold, er det interessant å se at dette ikke er hele bildet. På flere av områdene der han uttaler seg, møter han nærmest hoderysting av fagfolk - uansett livssyn. Dawkins har gjort kunststykket å skrive et forsvar for ateismen som får motbør fra både ateister og kristne. Noe handler om en reaksjon på Dawkins uforsonlige tone, men det meste er oppgitthet over lettvint omgang med fakta og logikk.

Hvis man leser norsk presse, er det imidlertid ikke lett å få øye på denne kritikken. Selv om det ikke er uventet at fornuftsbaserte analyser av livssyn sitter langt inne, hadde det nok styrket troen på kritisk distanse om man i mindre grad baserte seg på religionskritikernes selvbilde. Muligens henger noe av dette sammen med arven fra Opplysningstiden. I overgangen fra det som ofte kalles for det tradisjonelle til det moderne, ble gudstro sett på som uttrykk for mangel på kunnskap. Religion ville gradvis forsvinne i møte med opplysning og vitenskap. I en slik sammenheng blir religionskritikk i seg selv oppfattet som verdifullt. Våger noen seg på kritikk av kritikken, skal det mye til at det ikke beskrives som bakstreversk.

At Klassekampen presenterer Dawkins uten spesielle motforestillinger i desember 2006 overrasker ingen. Noe annet er Torgrim Eggens kommentar "De smartes valg" i Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad tidlig i 2007.
Han bygger her videre på bl.a. Sam Harris sine påstander om at smarte mennesker foretrekker å være ateister. Er man kristen er det altså sannsynlig at man ikke er smart, eller ikke har brukt sin intelligens kritisk på sin tro.

Eggens oppslag har tankevekkende nok fellesstrekk den positive behandlingen som Dan Brown møtte i media. Når norske bokanmeldere i starten ikke avslørte påstandene i "Da Vinci-koden", synes årsaken å være at temaene dels ikke tilhørte eget fagfelt og dels støttet personlige sympatier. Muligens ser vi nå lignende tendenser i møte med bøker fra det som ofte kalles de nye ateistene?

Ettersom Eggen var av dem som ga Browns omgang med fagfelt og kilder fortjente spark, er det interessant at han ikke følger samme mal nå. I stedet bøyer han seg nærmest bakover for å være positiv. Jeg tror for eksempel at Dawkins selv ville reagert på at han skal være "allment anerkjent som en av verdens største forskere", ikke minst fordi han de seneste tiårene først og fremst har begått populærvitenskap. Så har han da også siden 1996 vært ansatt i et sponset professorat for "Popularisering av vitenskap"23, ved universitetet i Oxford.

Det er nok også misvisende når Eggen hevder i fotsporene til Sam Harris at "93 prosent av naturvitenskapelige forskere oppgis å være ateister eller skeptikere". Tallet handler i realiteten om en bestemt amerikansk vitenskapsforening (National Academy of Science) - en forening som selv nominerer og velger nye medlemmer, omtrent som Den norske forfatterforening. Tallene sier nok mer om hva slags personer som styrer denne foreningen, enn om hva forskere i sin alminnelighet tror på. Andre undersøkelser viser at minst 40 % av naturvitere har en gudstro, men slike vurderinger er også avhengig av definisjoner og spørsmålsstillinger.

Mens Eggen fokuserer på at ateisme er "de smartes valg", burde han nok sett mer på de smartes kritikk av Dawkins. Det er i det hele tatt godt gjort å angripe gudstro slik at både ateister og kristne rister på hodet. Vi finner klare tilbakemeldinger både fra den ateistiske filosofen Thomas Nagel24, marxisten Terry Eagleton25, vitenskapshistorikeren Michael Ruse26 og evolusjonstilhengere som den opprinnelig molekylærbiologen Alister McGrath, nå en kjent teolog. Sistenevnte er for øvrig aktuell med "Dawkins Delusion?", en kort gjennomgang av noen av Dawkins kunnskapsmessige og prinsipielle svakheter. Det hører også med at selv "The Journal of Evolutionary Philosophy" brakte en konsis kritikk27.

Den ateistiske biologen Steven Rose konkluderer da også med at "Richards oppfatning av tro er overforenklet, og så fiendtlig at jeg som erklært sekulærhumanist blir urolig. Vi må erkjenne at vår egen vitenskap også bygger på visse antagelser om hvordan verden er - antagelser som han og jeg selvsagt deler"28.

Hva fremmer rasjonalitet?

Selv om det ikke er vanskelig å finne mye å henge seg opp i hos Dawkins, gjør vi klokt i ikke å overse boka. Den er et symptom på hvor irrasjonell dagens religionsdebatt er blitt, og hvor avgjørende det er for kristne å holde seg til redelige og rasjonelle argumenter. Vi må på den andre siden ikke underslå at boka er full av gode hensikter. Den er båret frem av en berettiget skepsis til blind autoritetstro og et erklært engasjement for rasjonalitet, selv om den dessverre viser for lite av dette i praksis. Slike verdier er likevel svært viktige i en tid som flykter fra fornuften og roper på enkle løsninger.

Og selv om Dawkins nok aldri vil akseptere det, synes disse verdiene mer i tråd med kristen tro enn hans eget naturalistiske grunnsyn. Muligens er det rett og slett fordi Dawkins tross alt er et barn av en på mange områder kristenstøttet kultur at han er så opptatt av rasjonalitet. For ham synes troen på vår fornufts mulighet så opplagt at han i boka ikke diskuterer hvordan - eller i hvilken grad - hans egen livshypotese støtter vår fundamentale rasjonalitet. Eller om hans grunnsyn kan ha tendenser i seg som kan fremme erkjennelsesmessig skepsis, slik han dels gjør seg til talsmann for når han berører våre begrensninger som (utelukkende) evolusjonære vesener29. Kort sagt, hvilke rasjonelle ressurser finnes dypest sett i hans egen "fravær av gudstro"?

For Vestens kultur er blitt til i et perspektiv som omfatter en gudstro. Troen på at vi lever i et univers som er resultatet av en rasjonell personlighet som har skapt oss i sitt bilde, er blant våre sterkeste kulturelle røtter. Vi må dermed svare motsatt av hva Dawkins gjør på spørsmålet om teologene noen gang har "sagt noe av det minste nytte for noen som helst?"30. Et kort svar kunne være at gudstro kan ha bidratt avgjørende til fremveksten av moderne naturvitenskap. Og at Dawkins i det hele tatt kan ha en jobb med å popularisere vitenskap.

Vår overbevisning om evnen til å forstå og forske på universet, godt bekreftet av vitenskapelige og teknologiske landevinninger, er heldigvis fortsatt stor. Som kultur synes vi et stykke på vei fortsatt vaksinert mot å trekke for irrasjonelle konsekvenser av New Age, postmodernisme og naturalisme. Men det står ikke på forsøket, spesielt ikke i den til dels bevisste motstanden mot naturvitenskap og vanlige sannhetsbegreper i de to første av disse. Så får vi se hvor lenge det varer når også kristne, som Dawkins advarer mot i USA, dessverre kan føre en antivitenskapelig populistisk politikk.

Kristen tro er, i motsetning til hva Dawkins hevder, ikke nødvendigvis blind eller tom. Selv om Gud ikke tvinger oss til å tro på ham, verken ved makt eller vitenskapelige funn, finnes det gode grunner til å tro. Ikke minst fordi det også kan bidra til å fremme rasjonalitet i en tid som trenger det.



FOTNOTER


1Se The God Delusion, side 257
2Dermed er for eksempel heller ikke Craigs mye brukte Kalaam-argument omtalt, eller noen av Plantingas filosofiske poenger som hans evolusjonære argument mot naturalismen.
3Swinburne kommenterer Dawkins på http://users.ox.ac.uk/~orie0087/framesetpdfs.shtml
4Bra gjennomganger finnes på for eksempel http://www.answeringinfidels.com/answering-skeptics/others/a-review-of-brian-flemmings-dvd-the-god-who-wasnt-there.htmlog http://members.optusnet.com.au/gakuseidon/God_Who_Wasnt_There_analysis.htm.
5Uten å berøre nyere versjoner som Gödels og Plantingas, eller om det faktisk er noen som er blitt - eller forblir - gudstroende p.g.a. dette argumentet. I realiteten fungerer argumentet i større grad som en test i filosofisk logikk - en test som Dawkins ikke består.
6Side 85. Det overrasker ikke at dette har fristet til treffende parodier på Dawkins egne argumenter, som i Andrew Wilsons “Deluded by Dawkins", side 35-36.
7Side 90.
8Side 92.
9Med det "antropiske prinsipp" menes at universet synes forbløffende godt innstilt slik at vi skal kunne eksistere og observere det. Prinsippet som først ble formulert av Brandon Carter i 1973 handler om at tallverdien på noen få naturkonstanter bestemmer hvilke fysiske og kjemiske egenskaper alt i universet har i dag og vil få i fremtiden. Av alle tenkelige muligheter, er det usannsynlig at de fysiske lover skulle være akkurat så fininnstilte at man f.eks. kan danne atomer og molekyler, og at gravitasjonskraften er stor nok til at det kan dannes stjerner og galakser.
10Det var først og fremst Newton som brakte inn denne tankegang på 1600-tallet, siden han ikke fullt ut kunne beregne den relative bevegelsen av Jupiter og Saturn uten å trekke inn Guds hånd. Dette var i liten grad til stede i tidligere tenkning og vitenskap og er nå forlatt av de fleste teologer. Se også min kommentar i "Tro og vitenskap - Sammenheng eller sammenstøt", redigert av Espen Uttaker, side 164, fotnote 18.
11Slike sannsynlighetsvurderinger er notorisk vanskelige, men Dawkins burde nok ha nevnt noen alternativer, og vist hvorfor hans anslag er bedre. For eksempel mente den kontroversielle ateistiske astronomen Fred Hoyle (1915-2001) at sannsynligheten for at bare ett ensym skulle blitt dannet ved en tilfeldighet er 1:1040 000, mens ateisten Harold Morowitz (professor i biofysikk ved Yale) hevder at sjansen for at liv skal utvikle seg ved en tilfeldighet er 1:10340 000 000. Til sammenligning er antall atomer i det kjente universet 1080.
12Side 143
13Dawkins berører dette, men misforstår hva slike egenskaper handler om. Han likestiller dermed attributter som "lukt" med egenskaper som "godhet" i en mislykket parodi på Aquinas argument fra grader av fullkommenhet.
14Som Dawkins riktignok omtaler finnes det noen som har brukt såkalt bayesi(an)sk sannsynlighetsteori på Gud. Dette handler om bruk av også mer subjektive anslag for sannsynlighet, enn om analyser som kun benytter kjente forhold (som hvor sannsynlig det er å få terningkast seks på ti kast). En bayesisk metode kan brukes til systematiske oppstillinger av hva man tror om ulike muligheter og usikkerheter for å trekke de beste beslutninger, noen ganger også anvendt i medisinske diagnoser. Dette kan fort få form av mer personlige enn vitenskapelige vurderinger, siden vi sjelden kjenner sannsynligheten for alle enkeltelementene i vurderingen. Slike analyser kan også settes opp slik at de tar hensyn til erfaringer. I dag brukes dette bl.a. i spamfiltere basert på erfaring med ord og uttrykk i tidligere eposter. Interessant nok diskuterer imidlertid Dawkins heller ikke på dette området de som har gjort seriøse forsøk på dette, som oxfordfilosofen Swinburne i bl.a. "The Existence of God" (Swinburne har for øvrig redigert et standardverk om bayesisk sannsynlighetsteori, "Bayes''s Theorem" (Proceedings of the British Academy, Oxford University Press, 2005). I stedet velger Dawkins å bruke plass på Stephen Unwins bevisst humoristiske regneøvelser i "The Probability of God" (se Dawkins, side 105-09). Unwins respons finnes forøvrig på http://www.guardian.co.uk/commentisfree/story/0,,1883586,00.html.
15Side 46, med et bevisst nikk til Laplace som fortalte Napoleon at han ikke hadde behov for den hypotesen i sine vitenskapelige forklaringer.
16På den annen side kan vi jo spørre litt på spøk om ikke Dawkins selv tror på tekanner. Så lenge han ikke kan verifisere alle "tilfeldige" steg i evolusjonen, baserer han seg på bortgjemte og ikke-observerbare hendelser, selv om de skulle være høyst mulige. Alvin Plantinga (http://www.christianitytoday.com/bc/2007/002/1.21.html) berører dette. Han setter Dawkins argumentasjon opp formelt som følger. (1) Vi kjenner ingen ugjendrivelige innvendinger til at det er biologisk mulig at alt liv er blitt til ved ikke-styrte evolusjonære prosesser (Dawkins tidligere bøker som “Climbing Mount Improbable" er gode forsøk på å avise slike innvendinger ved utstrakt bruk av analogier). Dawkins slutning ut fra (1) er imidlertid at (2) alt levende er blitt som det er utelukkende ved ikke-styrte evolusjonære prosesser.
Dette er imidlertid en logisk feilslutning. Selv om det overhodet ikke er umulig at noe som vi ikke har observert eller kan etterprøve fullt ut kan ha skjedd på en bestemt måte, har vi ikke dermed vist logisk at det er den eneste forklaringen. For å avgjøre om ikke-styrt evolusjon er hele sannheten, må vi vurdere om gudstro i seg selv er sannsynlig. Og muligheten for ikke-styrt evolusjon er, som bl.a. den ateistiske vitenskapsfilosofen Michael Ruse viser (ref. "Can a Darwinian be a Christian", Cambridge University Press 2001), ikke noe avgjørende argument mot Guds sannsynlighet. Bibelen og kristen teologi har gjennom historien oppfattet at Gud primært har styrt verden gjennom naturlige hendelser. Når Dawkins reagerer så sterkt på kristne evolusjonister, synes grunnen å være at han i stedet opplever evolusjon og gudstro som rendyrkede alternativer.
17Se mine to kapitler om tro og vitenskap i boka "Tro Vitenskap - sammenheng eller sammenstøt", redigert av Espen Utaker, Lunde 2006.
18Side 58.
19Likevel virker han selv merkelig uforberedt på å ta debatten, som i møtet med katolikken David Quinn høsten 2006, http://www.freerepublic.com/focus/f-news/1727564/posts. I boken ser vi da også at han i stedet for å ta opp de virkelig prinsipielle sidene, hopper rett til vurderinger av enkelte mirakelfortellinger og hvorvidt bønn har vitenskapelig påvisbare effekter. For så å fortsette kapitlet med et knallhardt angrep på ateister som samarbeider med kristne evolusjonstilhengere i kampen mot kreasjonismen (det sier nok noe om Dawkins holdninger at han sammenligner disse ateistene med den britiske statsministeren Chamberlains katastrofale fredsslutning med Hitler i 1938). Før han avslutter kapitlet med hvorfor utenomjordiske ikke er ekte guddommelige, uansett hvor avanserte de måtte være.
20Uten å diskutere prinsipielle forskjeller på Det gamle og Det nye testamentet, eller alternative kristne modeller for moral.
21Som forøvrig igjen minner mer om sitatsurfing enn grundig analyse av Det gamle eller Det nye testamentet.
22Ref. "The Selfish Gene" der Dawkins som nevnt hevder at “only we have the power to rebel against the tyranny of our selfish replicators".
23The Charles Simonyi Chair for the Public Understanding of Science
24"The Fear of Religion", https://ssl.tnr.com/p/docsub.mhtml?i=20061023&s=nagel102306
25"Lunging, Flailing, Mispunching"http://www.lrb.co.uk/v28/n20/eagl01_.html
26"The God Delusion gjør meg flau over å være ateist" - forsidesitat til “The Dawkins Delusion - Atheistic fundamentalism and the denial of the devine", Alister og Joanna McGrath, SPCK 2007.
27http://www.evolutionary-philosophy.net/review_god_delusion.html. Anmeldelsen konkluderer med bl.a. at "Chapter four was a dismal failure. Much of what Dawkins had to say in the first three chapters, especially his argument against agnosticism, depended entirely on his promise to prove in chapter four that God was too improbable to exist. Dawkins based the entire credibility of his book on this chapter, and the only proof that he delivered was a rhetorical hypothesis.
To begin with, the chapter was poorly written. Most of its pages were wasted attacking Biblical creationists instead of explaining God''s relative improbability. Dawkins'' explanation of the multiverse was short and vague, and his case for cosmological evolution required the reader to see connections between a loose collection of fuzzy concepts."
Se også
http://www.firstthings.com/onthesquare/?p=506)
28Sunday Times, 19 Nov 2006
29Som nevnt i fotnote 3 forteller Dawkins oss hvor begrenset vår rasjonalitet er, siden vår evolusjon kun handler om kunne overleve i en "mellomverden" mellom de helt store og del helt små størrelser. Amøber har en annen rasjonalitet en oss, sikkert like forskjellig fra vår som vi er fra hyperavanserte utenomjordiske. Dawkins går imidlertid ikke inn på i hvilken grad vi faktisk kan stole på vår rasjonalitet hvis vi utelukkende er resultat av naturlig utvalg og en formålsløs evolusjon som i såfall heller ikke hadde filosofisk eller vitenskapelig rasjonalitet i sikte. En interessant debatt om dette ble startet med Plantingas evolusjonære argument mot naturalismen.
30"The Emptiness of Theology", Richard Dawkins, Published in Free Inquiry, Spring 1998,
http://www.simonyi.ox.ac.uk/dawkins/WorldOfDawkins-archive/Dawkins/Work/Articles/emptiness_of_theology.shtml. Se igjen mine kapitler i boka "Tro Vitenskap - sammenheng eller sammenstøt", redigert av Espen Utaker, Lunde 2006.

Av Bjørn Are Davidsen
©Bjørn Are Davidsen 2007

Relevante tekster




Tittel:The God Delusion
Utgivelsesdato: 2006
Forfatter: Richard Dawkins
© Damaris Norge AS 

Ansvarlig redaktør: Margunn Serigstad Dahle (margunn s.dahle@damaris.no)


 
 

Nivå