Dawkins dekodet - Del 1: Virkelighet og vitenskap

 

Første del av Bjørn Are Davidsens gjennomgang av Richard Dawkins omdiskuterte bok "The God Delusion".



Det er ikke ofte oppgjør med Gud nærmer seg folkelesning. Nylig har vi imidlertid sett flere bestselgere fra det som ofte kalles ”de nye ateistene”. Og hvis noen er i tvil, det er ikke argumentene som er nye. I stedet handler det om en ny fokus på temperament fremfor toleranse. Vi må slutte å ta med silkehansker på religion.

Først ute i denne runden var Sam Harris med programerklæringen ”The End of Faith: Religion, Terror, and the Future of Reason” (2005) og oppfølgeren “Letters to an American Nation” (2006). Han ble tett fulgt av den noe mildere evolusjonsfilosofen Daniel Dennetts ”Breaking the Spell – Religion as a Natural Phenomenon”. Den engasjerte engelske zoologen Richard Dawkins bidro med ”The God Delusion” ”Vrangforestillingen Gud”. I tillegg har en annen gjenganger fra debatten de seneste årene, fysikeren Victor Stenger, nylig gitt ut ”God: The Failed Hypothesis”.

Selv om hver av bøkene fortjener respons, skal vi av plassgrunner spesielt se på den som selger best, Dawkins. Valget er enklere siden bøkene har så mange fellestrekk, overlapp og gjenbruk av argumenter. Og ingen legger skjul på ønsket om å være kompromissløse og konfronterende. Alle har et klart ærend. De aksepterer ikke nonsens, dette er kampskrifter. Målet er å vise hvor irrasjonell og farlig gudstro er.

Ingen Habermas

Når dette er sagt er det ingen tvil om at en bok som ”The God Delusion” (TGD) på rundt 400 sider rekker innom mange store og viktige temaer. Det handler om livet, om vitenskap og moral, for ikke å si om hva slags samfunn vi ønsker. Det sier seg selv at vi ikke kan komme inn på alt spesielt inngående i en kommentar, selv når den som her er lenger enn vanlige bokanmeldelser.
Skulle vi imidlertid sagt noe helt kort og konsist, er det nok at boka på mange områder minner om en vekkelsespreken. Dawkins sier allerede i starten av forordet at han først og fremst ønsker å vekke bevissthet. Men boka tyder ikke på at det er gudstroende han vil nå med sitt budskap. Både stil og innhold treffer langt bedre de som allerede er enige, samtidig som han sikkert også vil få gehør hos en del som står på sidelinjen.

Selv om han for et par år siden ble kåret til å være en av verdens fremste intellektuelle i magasinet Prospect1, er imidlertid Dawkins langt fra noen Habermas. Han er en zoolog som i store deler av boka beveger seg på filosofiske og faglige felter der det ikke virker som om han er inne i debatten. Og han har til tider en tone som ikke alle vil sette pris på i dannet selskap.

Utfordringen er imidlertid ikke at boka noen ganger er bevisst sarkastisk for å fremme poenger. Selv om heller ikke alle ateister liker stilen, må Dawkins få skrive som han vil. Boka kan likevel fort gjøre ateister en bjørnetjeneste. Siden han hausses opp i religionskritiske kretser vil nok mange – enten de er ”religiøse” eller ei - tro at hans argumenter er hva ateister har å by på. Når man så ser hvor mye han bommer, er det vanskelig ikke å avvise ateismen. På samme måter som ateister kan reagere på kristne som oser av stråmenn og selvgodhet og dermed ikke anstrenger seg for å se om det finnes bedre argumenter2 .

Så synes Dawkins da også i større grad å henvende seg til amerikanske ateister enn reflekterte religiøse. Det hjelper ikke at han er nesten helt sikker i sin sak. Er man overbevist om å ha all fornuft, vitenskap og moral på sin side, er det vanskelig å motivere seg til å forstå hva motparten faktisk sier, eller vurdere de mest oppegående av dem. I stedet velger han til og med å forestille seg argumenter3.

Det øker heller ikke hans posisjon i en europeisk diskurs at han imøtegår mer folkelige enn faglige argumenter. Og selv om det ikke er vanskelig å være enig i at P.G. Wodehouse er Englands beste forfatter av lette fortellinger, blir Dawkins egen humor for lettvint i debatten. Det er ikke til å komme fra at Chesterton og Shaw er i en annen klasse.

Vekke bevissthet

Men uansett hva man måtte mene om stil og tyngde, sier Dawkins tydelig fra at målet er å vekke bevissthet, spesielt på fire områder. Interessant nok handler allerede det første mer om psykologi enn rasjonalitet, og i stor grad knyttet til amerikanske forhold. For i Norge gir det nok ingen store overskrifter å fortelle at det er mulig å være ateist, og samtidig være både glad og balansert.

Tilsvarende overrasker nok heller ikke det andre området så mange her på berget. 150 år etter Darwin har opptil flere fått med seg at evolusjonslæren har vist at naturlige forklaringer kan erstatte overnaturlige.

Til gjengjeld hever nok flere øyebrynene en smule over hvor stor vekt han legger på sitt tredje vekkelsesmål. Dawkins gjør det til et hovedpoeng at vi må slutte å snakke om kristne eller muslimske barn. I stedet bør vi si barn av kristne eller muslimske foreldre. Barn er for unge til å vite hva slags religiøst standpunkt de bør ta.

Det fjerde punktet er en gjentagelse av Dawkins sin gamle polemikk om at religiøs oppdragelse er barnemishandling. Uten vitenskapelig etterprøving eller sjekk med relevant forskning på barndom og oppvekst. Heller ikke det siste området der Dawkins ønsker vekkelse handler om rasjonelle argumenter. I stedet får vi noe vi litt enkelt kan kalle motivasjonspsykologi. Dawkins vil ha frem at man kan være stolt over å være ateist. For det innebærer nesten alltid å tenke selv og dermed vise at man har en sunn personlighet. Og da trenger man sannelig ikke å unnskylde seg.

Selv om Dawkins i perioder stimulerer til å tenke, overrasker det at boka ikke drar tankene mer i retning av hvorvidt gudstro er en vrangforestilling. Det finnes sikkert ateister som blir styrket i sin overbevisning, men andre sitter nok fort igjen med flere spørsmål enn svar.

Ser ikke skogen for bare trær?

Mens medieomtalen skulle tilsi at vi fikk nye eller avgjørende argumenter, bringer de nye ateistene i stedet en ny tone av alvor. Forfatterne legger ikke skjul på hvor opprørte de er over terroraksjonene i New York, Madrid og London. Twin Towers ruver over landskapet. Dawkins er i første kapittel opptatt av at religion møter høyst ufortjent respekt. Reaksjonene på karikaturtegningene av Muhammed viser at vi er blitt for tolerante. Skal vi overleve må vi slutte å være unnfallende overfor religiøse i den offentlige debatten. I stedet bør vi løpende konfrontere religiøse med hvor absurd deres tro er. Media har fremstilt religion altfor positivt altfor lenge. Det er ikke underlig at kristne og muslimer føler seg ovenpå og beskyttet.

For en kristen i Norge oppleves nok dette som en diagnose av det mer pussige slaget. Ser ikke Dawkins at religiøse er blitt latterliggjort og angrepet i vesten siden 1700-tallet? En må kanskje være ateist for ikke oppfatte dette trekket ved vår kultur. Hvor mye har Dawkins egentlig fått med seg av de seneste generasjoners debattbøker, for ikke å si filmer og romaner? Har han ikke hørt om ”Da Vinci-koden”? Hvor mange oppegående, redelige og tiltalende kristne kan han nevne fra de seneste generasjoners bestselgere? At selv USA – et land han fremstiller som nærmest forfølger ateister - er nesten kjemisk fritt for kristne rollemodeller i filmer og TV-serier, styrker ikke Dawkins diagnose. At muslimer i noen sammenhenger kan bli behandlet litt vel positivt, skyldes ikke nødvendigvis for mye respekt for religion. Humanetiker og islamforsker Lars Gule viser at det går an å ha flere tanker i hodet samtidig. Selv om media noen ganger kan være for unnfallende, skyldes nok det mer et ønske om ikke å støtte rasisme og gi grobunn for fanatisme, enn at religion er unndratt kritikk.

På den andre siden peker Dawkins her på viktige sider ved vår kulturutvikling. Her finner vi nok skeptikerens uvilkårlige reaksjon på en postmoderne mentalitet. Dawkins er et ektefødt barn av moderniteten, og ser dermed på gudstro som skadelig og uttrykk for manglende kunnskap. Han synes mer hjemmevant i debatter fra slutten av 1800-tallet enn i dagens Morgenbladet. Mens moderniten oppfattet sannhet som noe felles man kunne nå ved rent rasjonelle metoder, er det vanligere i dag å splitte opp virkeligheten i subjektive og objektive deler. Den objektive verden handler om naturvitenskap og viten. Den subjektive om våre opplevelser og søken etter verdier og mening.

NOMA i en splittet verden

Ettersom religion i vår kultur tilhører det subjektive, er den i offentlig debatt ofte hevet over krav til rasjonalitet og etterprøvbarhet4. Dette toucher også forholdet mellom ”tro” og ”viten”, som ofte fremstilles som til dels helt motsatte ting5. Tanken er nok også at det er unødig provoserende å diskutere noe som er så personlig og viktig for mange. Så lenge man aksepterer samfunnets lover, kan man tro og mene hva som helst.

Men som god modernist aksepterer ikke Dawkins dette. Han går hardt ut mot de som snakker om at det ikke er noe overlapp mellom tro og vitenskap. I motsetning til evolusjonsbiologen Gould avviser han hva denne kalte for ikke-overlappende myndighetsområder (”nonoverlapping magisteria” - NOMA). Dawkins mener det er intellektuelt uredelig med en egen sfære for religion, på siden av hva naturvitenskapen kan undersøke. Det skaper irrasjonelle gjøkunger i samfunnet, og ingen vet hvor store de kan bli. Siden det også har skjedd mye galt i religioners navn, er de rett og slett noe menneskeheten bør slutte med. En vitenskapelig tilnærming vil hjelpe oss til å bli kvitt religion.

Samtidig synes Dawkins paradoksalt nok å være farget av en postmoderne mentalitet. Ettersom religion i en slik sammenheng tilhører det rent subjektive, er det ingen kriterier for å skille mellom ulike retninger. Og for Dawkins synes all tro å være blind tro. I stedet for å vurdere om det kan være større prinsipielle og praktiske forskjeller, skjærer han all religion over én kam, selv om han vedgår at retninger som buddhismen ikke engang har noen gudstro. Dawkins veksler dermed mellom å kreve objektiv og rasjonell behandling av religion, og å definere all religion i samme, subjektive bås. Uten å sette seg objektivt eller rasjonelt inn i dem6.

Vitenskap og virkelighet

Samtidig er det tankevekkende å se hvordan Dawkins selv opptrer som tenkende og følende menneske. For går man inn på hva han skriver og uttaler i ulike sammenhenger, ser vi at også Dawkins bebor en delt virkelighet7. Det er vanskelig å se noe annet enn at han lever i en spenning mellom sitt ateistiske livssyn – der alt følger uavvendelige naturprosesser - og sine opplevelser av hva det vil si å være menneske.
Dette handler ikke kun om at han mener at livet handler om mer enn det som tilhører naturvitenskapen. Det stikker dypere enn som så. Kanskje er det nettopp fordi han oppfatter universet og biologiens verden som så meningsløs og likegyldig til godt og ondt8, at han føler seg nødt til å skille så tydelig mellom natur og kultur. Selv om ingen har hevet fanen høyere enn ham for evolusjon og naturlig utvalg, vegrer Dawkins seg for å bruke dette som grunnlag for etikken9. Han oppfatter det til og med som et kjennetegn på vår storhet at vi kan bryte med vår biologiske basis og egoistiske gener og velge upartisk altruisme, noe som ikke har noen plass i naturen. Vi kan være rebeller mot vårt opphav10. Når han blir presset på spørsmålet om vi faktisk kan velge noe, om vi virkelig har noe vi med rette kan kalle fri vilje, erkjenner Dawkins at han er inkonsistent. Men han klarer ikke å leve som om vi mangler fri vilje, selv om det ikke er rom for ekte frihet i hans eget naturalistiske grunnsyn11. Det sitter nok likevel langt inne for ham å vurdere om dette kan være med og antyde at hans eget livssyn ikke stemmer med virkeligheten.

Forståelig oppgjør med religion

Når dette er sagt, er det samtidig mulig å ha sympati med noe av Dawkins sitt anliggende. Oppgjøret med religion er på mange måter forståelig. Han er ikke alene om å være dypt bekymret for at irrasjonelle krefter og sterkt undertrykkende kulturer skal ta over, enten vi snakker om lover eller politiske ordninger. De færreste ønsker noen inkvisisjon eller Sharia.

Men samtidig gjør denne frykten at man kan overgeneralisere. Det er til dels store ulikheter mellom religioner, både i seg selv og i ulike tidsperioder. Dawkins synes imidlertid likhetene er viktigere enn forskjellene. Han anstrenger seg dermed ikke for å skille mellom for eksempel religioner med og uten religiøse lover. Han diskuterer ikke om det er forskjeller mellom på den ene siden konservative og tradisjonsorienterte retninger og på den andre siden fundamentalt førmoderne. Han vurderer ikke om noen religiøse retninger har større ressurser i forhold til å støtte og grunngi demokrati, naturvitenskap og menneskerettigheter enn andre. I stedet blir all gudstro oppfattet som prinsipielt farlig fordi den i følge Dawkins er irrasjonell.

Noe av dette handler antagelig om at han har en tradisjonell ateistisk fortelling i bakhodet. Han synes dermed å basere seg på 1800-tallets oppfatning av historien, ikke minst om forholdet mellom kirken og vitenskapen. Med et slik bakteppe er det fort gjort å se på enhver form for maktmisbruk og overgrep av hvem som helst i hvilken som helst retning som representativ for all religion. Han synes til og med i noen grad å oppfatte manipulasjon og maktmisbruk som noe av troens vesen. Og trusselbildet er at det er dette som kommer til å vinne, hvis vi ikke slutter å ha respekt for religion.
Dermed gjelder det å si fra – høyt, tydelig og uten at det kan misforstås – på rasjonalitetens og moralens vegne. Oppgjøret med gudstro handler kort sagt om det gode liv.

Sviktende research

Men skal man bære frem en kritikk, hjelper det å vise at man vet hva man snakker om. Til å skrive så mye om temaet, viser Dawkins en merkelig mangel på interesse for å forstå kristen tro. Han forsvarer det til og med ganske høylydt. Fordi Gud ikke finnes, er nemlig teologi tomhet. Dermed er det ingen grunn til å sette seg inn i hva fremstående teologer har sagt og ment. Logikken er at om noen hevdet at nissen eksisterte og laget en nisseologi ut av dette, ville det være like meningsløst som Dawkins opplever at teologi er. At man da risikerer å lage så mange stråmenn at kristne kan finne det vanskelig å holde seg alvorlig, synes ikke å bekymre.

Dermed er det ikke overraskende at Dawkins har lite kjennskap til hvordan teologer tenker og tolker Bibelen. Men dette synes å være symptomatisk for en større utfordring hos ham. Vi finner nesten samme mangel på interesse hver gang han går utenfor naturvitenskapens verden. Resultatet er at han heller ikke virker veldig kjent med hvordan filosofer, historikere, psykologer eller antropologer arbeider når de forsker og bruker kilder, for ikke å si vurderer gyldigheten av argumenter12.

Det gjør ikke saken bedre at Dawkins har en tendens til å støtte seg til religionsskeptiske artikler og sitatsamlinger. Baserer man seg i for liten grad på litteratur fra normale forskere og reelle meningsmotstandere, er det fort gjort å bomme, for ikke å si vanskelig å kreve å bli tatt på alvor13. Nå beviser man ikke Guds eksistens om man skulle lykkes med å redusere Dawkins’ troverdighet. Men om ikke annet antyder det at man bør være forsiktig med å stole på hans dømmekraft.

Faktafeil

Dawkins pussige faktafeil viser seg allerede på side 1 av forordet. Her drømmer han seg bort med John Lennons ”Imagine”. Han forestiller seg dermed at det uten religion ville vært slutt på selvmordsbombing. Når han så motsier seg selv ved å nevne de sekulære tamiltigerne senere14, er nok årsaken at boka også er dårlig redigert. Hadde Dawkins opptrådt vitenskapelig ville han for øvrig basert seg på studier av selvmordsbombing, og ikke spilt på fordommer om at det må være religiøse årsaker til slikt. Slike studier synes for øvrig å vise at dette vel så mye kan ha politiske som religiøse årsaker, selv blant palestinere15.
På samme side 1 leser vi også at det ikke ville vært noen konflikt i Nord-Irland uten religion. Heller ikke her har Dawkins direkte anstrengt seg for å forstå bakgrunn og sammenhenger, som den engelske erobringen og undertrykkelsen av Irland. Når han i tillegg ser ut til å mene at ikke-religiøse regimer ikke ville rasert kunstverk, i motsetning til hva Taliban-regjeringen gjorde med bevaringsverdige buddhafigurer, er han nok i drømmeland.

Dawkins gjør det ikke lettere for seg selv med sitatsurfing. Når han uten blygsel hevder at Luther totalt aviste fornuften, og bl.a. siterer ham med at ”alle som vil være kristne bør rive ut fornuftens øyne”, er det basert på løsrevne sitater fra nettet, ikke på kjennskap til Luther16. Antagelig er det fordi det stemmer med hans egne fordommer, at han ikke gjør noe forsøk på å forstå hvordan Luther oppfattet fornuften17 eller hvordan andre teologer har gjort dette de seneste par tusen år18.

Aldri noe ondt i ateismens navn?

Om man kan synes at Dawkins er snar til å kritisere religion, er han enda snarere med å frikjenne ateisme. Han hevder dermed at det ”ikke er det minste bevis”19 på at ateisme har ført til noe vondt i historien. ”Enkeltateister kan gjøre onde ting, men de gjør ikke onde ting i ateismens navn”20. Påstanden er dessverre like forstemmende enten den nå bunner i at Dawkins ikke vet bedre, eller bare ikke vil innrømme skyggesider ved sekulære og ateistisk orienterte regimer21. Han bedyrer at han riktignok ikke er i bransjen som teller hvilke onde hoder som tilhører hvilke ideologier, selv om han få sider senere hevder at religionskriger har vært ”fryktelig vanlige”. Uten å definere begrepene eller referere til kvantitative studier av krigsretorikk. Det virker vel kanskje heller ikke som om han synes det er så farlig å telle onde hoder, siden ”ateismen” per definisjon er frikjent.

Vi ser her også hvordan Dawkins kan bytte hest i sin argumentasjon. Han fremhever ved passende anledninger at selv om gudstroende i gamle dager gjorde noe virkelig bra, kan man ikke gi deres tro æren, fordi alle den gang trodde på Gud. Men så bytter han hest midt i løpet og skriver som om det primært er troens skyld, når gudstroende i historien har gjort noe ondt. Kristen tro har ikke vært noen viktig inspirasjon til det gode, tross alle store kunstnere og vitenskapsmenn, fordi ”det var omtrent den eneste muligheten på den tiden”22 og ”Newton hevdet virkelig at han var religiøs. Det samme gjorde nesten alle frem til… det nittende århundre”23. De gode har altså bare vært kristne i navnet mens de onde har vært det i gavnet.

Selv om det er hevet over tvil at religion har vært involvert i en rekke konflikter, berører Dawkins i liten grad i hvilken grad, hvor ofte eller hva som har gjort at religion kan ha spilt en rolle. Det er ikke gitt at historikere automatisk oppfatter religion som utløsende eller viktigste årsak i selv en ”religiøs konflikt”. Dermed nevner han heller ikke om man for eksempel kan se paralleller mellom det å gjøre overgrep i Guds navn for tusen år siden med å kjempe for imperiet på 1800-tallet eller for demokratiet for i våre dager. Menneskets historie har mange eksempler på hvordan vi opphøyer også ikke direkte religiøse verdier til noe som begrunner ulike typer krig og konflikter. Det er i det hele tatt en svakhet hos Dawkins at han ikke vurderer betydningen av at politikk og maktbruk overfor det som samfunn ser som indre eller ytre fiender, vil kreve en begrunnelse i hva kulturen oppfatter som god moral.

For Dawkins er konklusjonen i stedet klar og entydig. Han fraskriver livssynet ethvert ansvar når ateistisk orienterte regimer begår massemord, mens det er ingen unnskyldning når kristent orienterte regimer gjør det. Dawkins oppfatning er rett og slett at fravær av tro ikke kan motivere til handling. For ham er det ikke å tro på Gud like motiverende for handling som det er ikke å samle på frimerker. Det er like irrelevant som det ville være for avholdssaken om en som mente alkohol var roten til alt ondt, begikk massedrap på produsentene. Det han overser er muligheten for at noen som er sterkt overbeviste om at religion er noe negativt, kan bruke dette til å begrunne at religion og religiøse må stoppes, uten å være så nøye med midlene. Eller om mangel på tro på at man er ansvarlig for noe som er høyere enn samfunnet, for ikke å si seg selv, kan gi færre hemninger i hvordan man opptrer for å fremme sine mål. Spesielt hvis man tror man kan komme unna med det.

Mens Dawkins avviser på prinsipielt grunnlag at Stalins eller andres ateisme kan ha hatt noe å gjøre med deres handlinger (og dermed ser etter andre forklaringer), leter han ikke etter prinsipielle unnskyldninger eller alternative forklaringer når han omtaler religiøst orienterte samfunn. Dawkins tar heller ikke opp i hvilken grad nettopp fravær av gudstro i for eksempel kommunistiske regimer, kan ha tilskyndet ønsket om en religionsløs utopi. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på at samfunn som mener man vinner på å fjerne religion, har falt for fristelsen å brutalt å bekjempe det som oppfattes som bakstreverske krefter.
Selv om det ikke er vanskelig å se paralleller mellom Sovjetunionens persondyrking og ulike typer ”religiøse” mekanismer, ble de mange overgrepene og drap på religiøse i stor grad begrunnet nettopp i ”ateismens navn”, støttet av ateistiske museer og indoktrineringsforsøk.

Når det er sagt, betyr ikke det nødvendigvis at ateisme automatisk fører til noe slik. Men skal man avgjøre hva som er de reelle årsaker til handlinger i historien, er det ikke sikkert at man først må se på retorikken som blir brukt. Eller konkludere med det svaret som passer ens egen agenda best.
Men hvis Dawkins likevel ønsker å spille kortene på denne måten, er det også viktig å se dette fra motsatt vinkel. Mener man at fravær av tro på noe ikke kan motivere til noe ondt, er det vanskelig å bytte hest og hevde at det kan motivere til noe godt. Skal man vurdere hva det ligger å gjøre noe ”i ateismens nevn”, kan det rett og slett være fruktbart å se på hvilke ressurser som en slik livsholdning kan innebære, som virkelighetsforståelse. Vi skal se litt mer på det i forbindelse med diskusjonen om det er forskjell på en verden med og uten Gud, i neste del av kommentaren.

Enkle og ensidige fremstillinger

Dawkins imponerer i det hele tatt lite i sin historiefremstilling. Han hevder at kristendommen i likhet med islam ”ble spredd ved sverdet, svingt først av romerske hender etter at keiser Konstantin løftet den fra eksentrisk kult til offisiell religion” (side 37). Muligens mener han at kristen tro er blitt spredd ved soldatmakt, noen ganger, men at dette først begynte etter mer enn 300 år. Men ut fra sammenhengen kan det vanskelig leses på annen måte enn at kristen tro vanligvis er blitt spredt ved sverd. I såfall velger han å overse at det selv etter hans egne ord - i motsetning til islam - tok flere hundre før vi finner sverdbruk med noe man kan kalle en kirkelig begrunnelse24. Og selv da har dette handlet mer om maktkamp enn misjon. Nyere studier viser at for eksempel Norge ble kristnet over lang tid25. Først var fra år 1000 skjedde dette også med sverd som del av bølgen av europeiske statsdannelser, men heller ikke da som den nødvendigvis mest fremtredende fremgangsmåten26.

Dawkins gjør også den vanlige tabben å tro at korstogene var misjonsforsøk. Det handler i det hele tatt mer om vinkling enn vitenskap når Dawkins hevder at jødedom, kristendom og islam har hatt en felles militær erobringstaktikk for å utbre sin tro.

Tilsvarende ser vi når han skal behandle Bibelen. Selv om han mot slutten av boka viser forståelse for at Bibelen er et litterært verk som er viktig i vår kultur, på linje med Shakespeares verker, blir han for enkel når han skal vurdere den ”religiøst”. Her havner han fort i samme grøft som de enkleste fundamentalister. Han omtaler Bibelen som om den enten utelukkende må ses som et litterært verk, eller er noe ærlige kristne må ta helt bokstavelig.

Dawkins synes å legge opp til at det eneste redelige er å ta alle vers som like gyldige, enten vi snakker om lover og fortellinger i Det gamle testamentet eller lignelser og formaninger i Det nye. Siden han finner feil og umoralske handlinger i deler av Bibelen er det ikke grunn til å tro på noe av den, og enda mindre bruke den som grunnlag for moral. Dawkins gjør dette uten å henvise til en eneste forsker på Det gamle testamentet, eller å nevne behovet for å forstå sammenhenger, språklige virkemidler og hvordan tekster i Bibelen er blitt tolket gjennom historien.

Her begynner man i det hele tatt fort å gni seg i øynene. For det første er det tydelig at det han angriper er ukritisk bokstavtro, og ikke hvordan toneangivende tenkere og teologer har lest Bibelen gjennom historien27. For det andre er det besynderlig hvor ukritisk han selv gjengir andres påstander. Han presterer dermed å referere til en kritisk gjennomgang i det skeptiske magasinet ”Free Inquiry” av fortellingene om Jesu fødsel. Her hevdes bl.a. at ”Matteus sitt ønske om å oppfylle messianske profetier (av Davids ætt, født i Betlehem) for å glede sine jødiske lesere, havnet i frontkollisjon med Lukas sitt ønske om a tilpasse kristen tro til hedensk hellenistisk religion (jomfrufødsel, tilbedelse av konger etc.).”28 Ser vi etter oppdager vi imidlertid at i realiteten nevner både Matteus og Lukas at Jesus er av Davids ætt, og at han ble født i Betlehem, mens det er Matteus som forteller om de vise menn. Dermed faller noe av futten ut av Dawkins’ retoriske spørsmål i neste avsnitt om de som tar Bibelen som en nøyaktig historisk rapport ”aldri åpner boka som de tror er bokstavelig sann?” Akkurat her hadde han nok hatt fordel av å åpne boka for sin egen del, selv om han ikke tror den er bokstavelig sann.

Det gjør ikke saken bedre at han to sider før omtaler et avsnitt hos C.S. Lewis (som ifølge Dawkins ”burde ha visst bedre”29) som omtaler Jesus som enten ”sinnsyk, slem eller Gud selv”. Men i motsetning til hva Dawkins tror, er ikke dette noe direkte argument for Guds eksistens. I stedet imøtegår Lewis her primært de som konkluderer - ut fra Det nye testamentet30 - med at Jesus bare var en stor morallærer, selv om han hevdet at han var Gud. Når så Dawkins fortsetter med å si at “Det finnes en fjerde mulighet, nesten for opplagt til at det er behov for å nevne den, nemlig at Jesus gjorde en ærlig feil. Det er mange mennesker som gjør det”, blir man igjen sittende med store øyne. For dette er jo nettopp muligheten som Lewis sammenligner i dette avsnittet med en som gjorde den ærlige feilen å tro at han var et posjert egg31. Det er rett og slett ikke enkelt å argumentere for at noen ved sine fulle fem er ærlig overbeviste om at de er Gud selv. Dermed er nok konklusjonen at det nok heller er Dawkins som burde ha visst bedre.


Andre og siste del av anmeldelsen ser bl.a. nærmere på det som Dawkins oppfatter som sitt kronargument mot gudstro.

FOTNOTER

1
Siden Dawkins nevner dette i ”The God Delusion”, kan vi her nevne at Prospect Magazine ikke syntes fullt så imponerte i sin anmeldelse av boka. Det bør være tankevekkende når et magasin som setter ham så høyt, og som mener han har rett i sine hovedlinjer, bruker en ganske så krass tone og det under overskriften ”Dawkins the Dogmatist” (
http://www.prospect-magazine.co.uk/article_details.php?id=7803 ). Anmeldelsen åpner friskt med at ”It has been obvious for years that Richard Dawkins had a fat book on religion in him, but who would have thought him capable of writing one this bad?”

2 Nå er det nok ikke til å unngå at også mine kommentarer i noen grad risikerer å slåss med stråmenn og være for bombastiske. Det er dermed ingen tvil om at det anbefales å lese Dawkins og gjøre seg opp sin egen mening.

3 Det gjør muligens boka mer personlig, men øker ikke den opplevde seriøsiteten at Dawkins stadig refererer til sine egne konstruksjoner fremfor å sitere reelle tenkere: “Here is the message that an imaginary ‘intelligent design theorist’ might broadcast “ (side 132), “the following statement from an imaginary apologist” (side 230), “My imaginary religious apologist “ (side 231), “Let's invent an imaginary quotation from a moral philosopher” (side 293).

4 Det er mange som har levert ulike typer kritikk og analyser av denne type oppdeling, også blant kristne. I sin vurdering av Vestens idéhistorie bruker teologen Francis Schaeffer (1912-1984) et bilde av et toetasjes hus.
Overetasjen er den personlige og private delen av virkeligheten der vi finner religion, verdier, moral og estetikk. Her handler det om hvilke opplevelser, følelser og verdier som gir meg mening og betydning. I overetasjen har jeg frihet til å danne meg mine egne meninger og verdier.
Underetasjen er den rasjonelle og offentlige del av virkeligheten. Her handler det om kunnskap, og nøytrale fakta knyttet til naturvitenskap og fornuft, uten tro på eksistensen av noen Gud eller noe åndelig. I underetasjen er alt som foregår utelukkende naturprosesser, noe som vanskelig etterlater noe rom for ekte frihet.
Også misjonsforskeren Lesslie Newbigin ser vanntette skott mellom fakta/vitenskap/fornuft/objektivitet og verdier/religion/følelser/subjektivitet som en av Vestens helt grunnleggende ”plausibilitetsstrukturer” (et uttrykk hentet fra Peter Bergers ”Sacred Canopy”, 1967).
Utfordringen mange opplever er at hvis vi lar alt handle om underetasjen, forsvinner ekte mening og verdier. Hvis overetasjen tar over, opplever mange tilsvarende at vitenskap og objektivitet forsvinner, slik vi kan se klare tendenser til i New Age og postmodernisme.
Vi ser samme utfordring når toneangivende filosofer har forsøkt å trekke praktiske konsekvenser ut fra underetasjen og en verden av rene naturprosesser. Hume, Hegel, Schopenhauer og Nietszche landet på en radikal skepsis til fornuftens spillerom og gyldighet. Tenkere som Darwin, Freud og Marx gjorde ikke saken bedre. Resultatet var at mange følte seg fanget i en årsak-virkningsverden der samfunnsmessige, psykologiske og biologiske faktorer er hele fortellingen. Vi er styrt av krefter utenfor vår kontroll. Vår tanke er ikke fri. Vi føler at vi har fri vilje, men vitenskapen har vist noe annet. Heller ikke kvantefysikk åpner for frihet, kun for vilkårlighet. Hvis man tenker på denne måten, er det ikke rart om man ønsker seg en ferie i overetasjen.

5 I realiteten bygger selv det vi oppfatter som viten på mer grunnleggende trosforestilinger og antagelser, knyttet til virkelighetsforståelser og hva som er plausibelt i vår kultur. Det betyr ikke at tro og viten egentlig er det samme, men at de kan henge sammen på andre måter enn vi vanligvis tenker. Se mine kapitler om tro og vitenskap i boka ”Tro Vitenskap – sammenheng eller sammenstøt”, redigert av Espen Utaker, Lunde 2006.

6 En viktig debatt som ikke Dawkins berører er hva som kan grunngi vår rasjonalitet. Er universet meningstomt og for alle praktiske formål mekanistisk, blir også rasjonalitet et usikkert fenomen. Hvis alt er blitt til ved en formålsløs evolusjon, finnes det ikke noe rasjonelt fundament for våre verdier og vår betydning, kun emosjonelle. Det naturlige utvalg knytter seg mindre til om vi kan løse abstrakte vitenskapelige eller filosofiske spørsmål, enn til om vi kan spre våre gener. I prinsippet er det ingen forskjell på om mine erkjennelser av virkeligheten er sanne eller usanne/fordreide, så lenge de fremmer min overlevelse.
Dawkins ser indirekte noe av utfordringen når han vinkler det hele med at våre hjerner er utviklet for å overleve i vår mellomverden (”middle world”). Vi er for store til å se atomer, og for små til å erkjenne universet. Som andre dyr er vår erkjennelse begrenset til det vi trenger for å overleve. Dermed er det vanskelig å vite hvor mye av vår erkjennelse som faktisk samsvarer med virkeligheten. Er naturlig utvalg hele historien, underminerer vi troen på noen fundamental gyldighet av vår egen rasjonalitet slik Plantinga behandler i sitt evolusjonære argument mot naturalismen..
Vi ser av nyere kulturhistorie at dette hos mange har skapt eksistensiell fortvilelse og ofte lengsel etter å finne mening, enten man nå leter i sterke opplevelser (fra narkotika til rock), eller i religiøse og politiske bevegelser.
Schaeffers poeng er at et holdbart livssyn krever et grunnlag som er så bærekraftig at det kan koble etasjene. Han ser dette i ”The God Who Is There”. Finnes det en Gud, kan etasjene kobles. Da har vi et grunnlag både for naturvitenskap og fri vilje, for vitenskap og verdier. Ellers er alt i overetasjen oppspinn og personlige meninger uten ekte kriterier for å skille mellom alternativene.

7 Vi ser en slik todeling mellom under- og overetasje hos psykologen Steven Pinker i “How The Mind Works” (W. W. Norton 1997, side 55): “ethical theory requires idealizations like free, sentient, rational, equivalent agents whose behavior is uncaused, and its conclusions can be sound and useful even though the world, as seen by science, does not really have uncaused events”. For hvis mine valg er forårsaket av noe annet enn meg selv, i hvilken grad er jeg da ansvarlig? Pinker ser utfordringen: “Without a clearer moral philosophy, any cause of behavior could be taken to undermine free will and hence moral responsibility. Science is guaranteed to eat away at the will, regardless of what it finds, because the scientific mode of explanation cannot accommodate the mysterious notion of uncaused causation that underlies the will”.
Og han legger ærlig nok til i et ekko av Humes opplevelse av sine skeptiske konklusjoner (som at verken sansene eller fornuften kan gi pålitelig kunnskap og at det ikke er mulig å fastslå objektive, etiske normer) som søkte og latterlige når han vendte tilbake til dem etter å ha koblet av med gode venner (side 56): “Science and morality are separate spheres of reasoning. Only by recognizing them as separate can we have them both... A human being is simultaneously a machine and a sentient free agent, depending on the purposes of the discussion... The mechanistic stance allows us to understand what makes us tick and how we fit into the physical universe. When those discussions wind down for the day, we go back to talking about each other as free and dignified human beings”.
Deler vi som Pinker gjør i denne boka (han skal senere ha endret syn) verden i et ”vitenskapsspill” og et ”etikkspill”, er imidlertid spørsmålet om de har noen overlappende myndighetsområder (eller magistrater, for å følge Dawkins uttrykksmåte). Kort sagt: Er det øvre eller nedre etasje som skal bestemme? Hvis man hevder som Dawkins om religion at alt skal vurderes ut fra naturvitenskap, er spørsmålet om det også gjelder hans egne verdier.

8 “In a universe of electrons and selfish genes, blind physical forces and genetic replication, some people are going to get hurt, other people are going to get lucky, and you won't find any rhyme or reason in it, nor any justice. The universe we observe has precisely the properties we should expect if there is, at bottom, no design, no purpose, no evil and no good, nothing but blind pitiless indifference”, fra "God's Utility Function", Scientific American (November, 1995), side 85.

9 ”As an academic scientist I am a passionate Darwinian, believing that natural selection is, if not the only driving force in evolution, certainly the only known force capable of producing the illusion of purpose which so strkes all who contemplate nature. But at the same time as I support Darwinism as a scientist, I am a passionate anti-Darwinian when it comes to politics and how we should conduct our human affairs” (“A Devil’s Chaplain”, side 10-11).

10 Dette er en høystemt konklusjon fra slutten av første utgave av ”The Selfish Gene” (1976). Dawkins sier her forøvrig både at “we are survival machines—robot vehicles blindly programmed to preserve the selfish molecules known as genes" og at “only we have the power to rebel against the tyranny of our selfish replicators". I underetasjen (vitenskapens verden) er vi ikke frie, men ved å gjøre et trossprang til overetasjen, lander Dawkins på at vi likevel er det.
Psykologen Keith Stanovich spinner videre på dette i “The Robot's Rebellion: Finding Meaning in the Age of Darwin” (University of Chicago, 2005). Utfordringen er hvordan vi som fullt ut styrte av arv og miljø likevel kan ha frihet og finne mening. Stanovich finner svaret i at selv om vi er roboter laget som redskaper for våre gener, kan vi med våre høyt utviklede analytiske evner gjøre opprør mot programmeringen både i våre gener og memer (kulturelle forestillinger - mem er et omdiskutert begrep Dawkins som bruker som en kulturell analogi til biologiske gener, uten å ha klart å vise at memer er noe mer vitenskapelig etterprøvbart enn Gud). Boka omtales som et ”revolusjonært manifest” om hvordan vi kan ha mulighet til frihet og dermed menneskelighet, selv om vi i utgangspunktet er roboter. At vi alle opplever denne muligheten betyr imidlertid ikke at det er lett for Stanovich å forklare hvordan det faktisk kan skje hvis universet ikke har rom for annet enn ufravikelige naturprosesser. For å lykkes må Stanovich i praksis bevege seg opp i overetasjen slik at vår analytiske tenkning likevel kan være løsrevet fra arv og miljø. Det er dermed ikke underlig at det oppleves noe paradoksalt når boka beskrives på amazon.com med “Only by recognizing ourselves as robots, argues Stanovich, can we begin to construct a concept of self based on what is truly singular about humans: that they gain control of their lives in a way unique among life forms on Earth—through rational self-determination.” Vi kan altså kun begynne å bli selvbestemte ved å erkjenne at vi er roboter.
Dawkins foretar samme type trossprang i sitt engasjerte angrep på religion som umoralsk. Det er vanskelig å komme fra at han opplever moral som noe sterkere enn en tidsbestemt konsensus. Hans dilemma er imidlertid at det ikke går noen vei fra observasjon av hvordan ting ”er”, til hvordan ting ”bør” være. Han synliggjør sin egen konflikt mellom under- og overetasjen når han både er så moralsk engasjert og så direkte hevder at vi lever i en verden der det dypest sett ikke finnes ”noen hensikt, noe ondt eller godt, bare blind, nådeløs likegyldighet”. Som skapt i Guds bilde kan imidlertid ikke Dawkins leve som om verden dypest sett er amoralsk, eller som om han selv egentlig er en robot.

11 Dawkins understreker i The God Delusion at han selv er ”monist” og mener at alt egentlig stammer fra samme grunnprinsipp. For Dawkins er dette materie/energi. Siden ”mind is a manifestation of matter” (side 179) må våre tanker og vilje i alt og ett følge materiens lover. I replikkvekslingen “Who wrote Richard Dawkins's new book?”,
http://www.evolutionnews.org/2006/10/who_wrote_richard_dawkinss_new.html , vedgår da også Dawkins at det fra hans ståsted er logisk å avvise fri vilje. Det er egentlig like feil å klandre noen for å gjøre noe galt som når hotelleieren Basil i ”Fawlty Towers” gir bilen sin juling for ikke å starte. Men Dawkins klarer ikke å leve etter dette og innrømmer at han føler at han har fri vilje. På spørsmål om han oppfatter dette som inkonsistent svarer han “I sort of do. Yes. But it is an inconsistency that we sort of have to live with - otherwise life would be intolerable. But it has nothing to do with my views on religion - it is an entirely separate issue”. Dawkins må med andre ord igjen ta turen opp i overetasjen for at livet ikke skal bli uutholdelig.
Det er ellers interessant å se at han ikke er prinsipiell nok til å koble vurderinger av fri vilje med livssyn.
Vi ser mer av hvordan Dawkins strever når han skal relatere sin virkelighetsforståelse til verdier og hverdagsliv, på ”Nick Pollard talks to Dr. Richard Dawkins”,
http://www.damaris.org/content/content.php?type=5&id=102 .

12 Tankegangen er nok også en oppfatning av at teologi ikke kan kalles et vitenskaplig fag fordi det baserer seg på en ikke-falsiferbar antagelse om Guds eksistens. Men selv om dette skulle ha stemt (hvis Dawkins på alvor mener at gudshypotesen er falsifiserbar, må det vel følge at teologi er en vitenskap så lenge Gud ikke er formelt falsifisert), handler det nok også om en spenning mellom humanistiske og naturvitenskapelige fag. Man kan studere innholdet og betydning av Shakespeares verker, selv om det i noen kretser er omstridt om det egentlig har levd en person med det navnet. Filosofi har andre krav til vitenskapelighet enn fysikk. Selv kravet om falsifiserbarhet lar seg strengt tatt ikke falsifisere, men er like fullt avgjørende i naturvitenskapelig metode.

13 En gjennomgang av bl.a. spesifikke feil om alt fra amerikanske rettssaker til gudsbevis finnes i en rimelig balansert diskusjon på
http://p090.ezboard.com/fbooktalkfrm113 , se f.eks. om første kapittel på http://p090.ezboard.com/Ch-1--A-DEEPLY-RELIGIOUS-NONBELIEVER-/fbooktalkfrm113.showMessage?topicID=11.topic
En generell oversikt og kritikk finnes i Robert Stewarts anmeldelse i Journal of Evolutionary Philosophy på http://www.evolutionary-philosophy.net/review_god_delusion.html og i Andrew Wilsons ”Deluded by Dawkins” (Kingsway Publications 2007, i en tidligere utgave som ”The Dawkins Delusion”, http://www.kings-church-eastbourne.org/library-page/documents/The_Dawkins_Delusion.pdf ).
Hans misforståelser av gudsbevis sees i Peter Williams’ ”Who's Afraid of the Big Bad Wolf? Richard Dawkins' Failed Rebuttal of Natural Theology”,
http://www.arn.org/docs/williams/pw_goddelusionreview2.htm . MP3-fil på http://www.ecs.soton.ac.uk/~pjb304/SUCU_talks/eternity/2007-02-15-PeteWilliams-TheGodDelusionDeconstructed.mp3 og foiler på http://www.ecs.soton.ac.uk/~pjb304/SUCU_talks/eternity/TheGodDelusionSouthampton.ppt .
En mer bastant og kalvinistisk kritikk er Steve Hays ”The Dawkins Delusion” (en tittel som tydeligvis ligger lett i pennen) på
http://triablogue.blogspot.com/2006/10/dawkins-delusion.html

14 Side 306

15 ”Jeremy Ginges, a psychologist at the New School, finds that belief in God does not promote violence, combative martyrdom or almost anything else the "God delusion" was blamed for at the conference. University of British Columbia psychologists Ara Norenzayan and Ian Hansen have recently shown, for some 10,000 subjects surveyed in several countries and continents, that although believing "my God is the only God" increases the odds of scapegoating by 32%, simply believing "there is a God" decreases the tendency to blame others for one's troubles by 45%. These researchers also show that atheists with exclusivist beliefs are just as likely to scapegoat others as Christians, Jews or Muslims“. Se
http://www.edge.org/discourse/bb.html , der ateister diskuterer samfunnsviteren Scott Atrans kritikk av Harris og Dawkins, og Atrans tankevekkende svar.

16 Side 190 der Dawkins kun gir henvisning til en kort side med urefererte Luthersitater.

17 Luthers oppgjør var ikke mot “fornuft” som sådan, men mot bestemte tendenser innenfor senmiddelalderens skolastiske tradisjoner med tilløp til ørkesløse diskusjoner og flisespikkeri. For Luther var viktig å formidle at fornuften alene ikke kan føre til frelse. Han gikk dermed i kjent stil klart ut mot de som mente noe annet. Kun Guds nåde kan gi frelsende tro, ikke våre egne gjerninger. Vi er avhengige av ydmykhet og tro, ikke av syllogismer. I teologiske diskusjoner var det imidlertid viktig å underbygge sine standpunkter med ”skriften og fornuften”, og ikke med ”ubegrunnede menneskepåfunn og drømmerier” (fra skriftet ”Grund und Ursach” (”Begrundelse og hjemmel”), 1521). Luther var langt fra noen moderne rasjonalist, men satte fornuften høyt i hverdag og vitenskap, som vi ser vi av sitater (lett fornorsket etter
http://www.lutherdansk.dk/1%20Luther-leksikon%2030-09.04/index1.htm ) som
• ”Det er virkelig sant at fornuften er virkelig og den viktigste av alle ting. Målt med de andre ting i livet er den det aller beste, ja, noe rent frem guddommelig” (WA 39 I. 175, ”Tesene om rettferdiggjørelsen”, 1538)
• ”Det som er mot fornuften, er sikkert nok enda mer mot Gud” (WA 8. 629, ”Om munkeløftene”, 1521).
• ”Fornuften kan holde sitt lys høyt og rose seg av at være klok i verdslige, forgjengelige ting. Men den kan slett ikke klatre opp i himmelen, og man spør den ikke til råds i saker, som angår frelsen. For i dette er verden og fornuften helt blind, de er og forblir i mørket, og vil aldri i evighet lyse og skinne. Det eneste lys er Kristus alene. Han kan og vil råde og hjelpe.” (WA 46. 587, Joh 1-2, 1537-38)

18 Se for eksempel mitt kapittel ”Hva har Bibelen gitt vitenskapen” i boka ”Tro Vitenskap – sammenheng eller sammenstøt”, redigert av Espen Utaker, Lunde 2006.

19 Side 273

20 Side 278

21 Humanetisk Forbunds tidsskrift Humanist legger heldigvis ikke så mye i mellom om antihumanismen i den sekulære tradisjon i nummer 1/2003. I et intervju med Bernt Hagtvedt (”Fornuftens skyggesider”), er da også en av problemstillingene den motsatte av hva Dawkins synes å legge opp til. Hagtvedt får dermed følgende spørsmål: ”Rasjonalismens historie rommer et skrekkgalleri med fangeleirer og tvangssterilisering og autoritarianisme. Ligger det i rasjonalismen en drift mot slike overgrep, på samme måte som det ser ut til at enhver religion kan skape sin egen inkvisisjon?” Selv om Hagtvedt svarer nei på at det er ”uunngåelig at en rasjonalistisk livsholdning fører til slike renhetstyrannier”, er han opptatt av å finne og etablere mekanismer i humanismen som kan hindre dette.

22 Side 86-87

23 Side 98

24 Skal man uttale seg historisk om kristendommens fremvekst, bør man nok ha lest Rodney Starks”The Rise of Christianity” (1996) og den noe lettere oppfølgeren “Cities of God” (2006).

25 Dawkins nevner ikke hvor mye kristne har delt sin tro med naboer eller gjennom handelsmenn som har påvirket over større avstander, for ikke å si misjonærer og munker som systematisk har plantet menigheter.

26 Se f.eks.
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article962272.ece og http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1081217.ece

27 For eksempler på dette henvises til ”Hva har Bibelen gitt vitenskapen” i boka ”Tro Vitenskap – sammenheng eller sammenstøt”, redigert av Espen Utaker, Lunde 2006.

28 Side 94

29 Side 92

30 Så er det selvsagt en annen diskusjon om hvor langt vi kan stole på hva Det nye testamentet formidler at Jesus faktisk sa og gjorde.

31 ”I am trying here to prevent anyone saying the really foolish thing that people often say about Him: I’m ready to accept Jesus as a great moral teacher, but I don’t accept his claim to be God. That is the one thing we must not say. A man who was merely a man and said the sort of things Jesus said would not be a great moral teacher. He would either be a lunatic — on the level with the man who says he is a poached egg — or else he would be the Devil of Hell.”, fra ”Mere Christianity” av C.S. Lewis, 1952, side 43

Av Bjørn Are Davidsen
© Bjørn Are Davidsen 2007

Relevante tekster




Tittel:The God Delusion
Utgivelsesdato: 2006
Forfatter: Richard Dawkins
© Damaris Norge AS 

Ansvarlig redaktør: Margunn Serigstad Dahle (margunn s.dahle@damaris.no)


 
 

Nivå